Spesialskrevet musikk til mine bilder

Den tsjekkiske komponisten og musikeren Štěpánka Balcarová skal skrive spesialkomponert musikk til et utvalg av mine vinterbilder i sorthvitt.

Sammen med seks andre musikere som skal komponere musikk til bildene av seks andre norske fotografer, har hun fått finansiert tre konserter i Tsjekkia høsten neste år, og en konsert på Victoria Jazzscene i Oslo. Så jeg skal nok til Tsjekkia en tur.

Hele prosjektet er et resultat av Ina Otzkos bokprosjekt "100 norske fotografer" fra 2019. Dette blir spennende!

Du kan høre Štěpánka på Youtube (Štěpánka Balcarová Sextet med Malgorzata Hutek på vokal på jazzfestivalen Jazzinec i 2019): https://www.youtube.com/watch?v=1LR5lwX50Vo.

Eng / Meadow (1978)

Born To Print

Etter å ha tilbrakt noen dager i mørkerommet slår det meg hvor godt jeg trives med å lage bilder på gamlemåten.

Jeg liker å planlegge litt. Når jeg blander til fremkaller og fiks er det fint å vite at jeg har tid – gjerne hele dagen – til å konsentrere meg kun om mørkeromsarbeidet og få fram det resultatet jeg ønsker. Kanskje er jeg i mål med et bilde etter en time, men som regel bruker jeg lenger tid. Da er det fint å ikke ha noen andre avtaler den dagen. Sånn sett er det mye enklere å arbeide med bilder digitalt og printe ut på en fotoskriver. Jeg kan sette meg til ved skjermen når jeg har en ledig time eller to, og så gjøre noe helt annet. Det tar mer tid å gjøre klart for arbeid i mørkerommet, og det tar tid å avslutte arbeidsøkta og rydde opp. Det er en helt annen måte å jobbe på.

I dag har jeg etterbehandlet forstørrelsene jeg laget i går. Jeg lager alle bildene mine på tradisjonelt barytt fotopapir, jeg fiksérer i to etterfølgende fiksérbad for holdbarhetens skyld og toner til slutt bildene i seléntoner. Selén nøytraliserer bildetonen og intensiverer det sorte litte grann, pluss at det også bidrar til at bildet blir maksimalt holdbart. Så skal det gjennom et “rensebad” (hypo clearing agent, eller HCA på stammespråk) og skylles i en time før det henges opp til tørk, slik du ser på bildet. Og jeg liker altså å sysle i ro og mak med disse “våtprosessene”.

Jeg blir aldri lei av å se et bilde komme til syne i fremkallerskåla. Jeg elsker å lukke døra til mørkerommet, sette på noe musikk eller høre på radio, og kjenne lukta av fiks. Sette negativet på plass i forstørrelsesapparatet, finjustere bildeutsnittet, stille skarpt – og eksponere fotopapiret. Jeg tror jeg er “born to print”. Jeg vil aldri gi opp mørkerommet.

Årets julekort

I mange år har jeg valgt bilde til årets julekort blant bilder jeg har fotografert på film i løpet av året som har gått. Men nå har det seg slik at jeg de siste årene har fotografert veldig lite på film, fordi jeg hovedsaklig har jobbet med prosjekter som best løses digitalt. Så tilfanget av aktuelle bilder til årets julekort blir jo stadig mindre, for tradisjonen med at dette skal være laget på gamlemåten i mørkerom har jeg jo lyst til å holde fast ved.

Så hva med da i gå 50 år tilbake i tid i stedet? I ringpermen med kontaktkopier av bilder fotografert i 1971 fant jeg dette bildet av gravhaugen på Alujordet utenfor Hamar. Jeg gikk på gymnaset på Hamar på denne tiden, og akkurat dette året fotograferte jeg veldig mye. Jeg hadde et Nikon speilreflekskamera og en to-øyd Rolleiflex, og jeg ser av kontaktkopiene av filmene at jeg må ha hatt med meg kameraet nær sagt overalt.

Gravhaugen på Alujordet var et yndet motiv. Særlig tidlig på vinteren da det ennå var lite snø og detaljene på bakken enda syntes. Etter en mild natt med snøvær og sterk vind satt den kramme snøen klistret til trestammen, noe som ga en særegen, grafisk effekt til et ellers litt trivielt motiv (ser jeg nå).

Så her om dagen tok jeg med meg negativet og en pakke fotopapir (også fra 1970-tallet) i mørkerommet og laget bildet på nytt. Negativet er like fint og fotopapiret har også tålt tidens tann sånn noenlunde, etter å ha ligget i fryseren alle disse årene. Mer vintage kan det vanskelig bli. Så får vi se til neste år om 1972-permen rommer noe som jeg da kan bruke til julekort. God jul og godt nytt år!

(Bildet er fotografert på Ilford FP4 film med et Nikon F speilreflekskamera med Nikkor 105 mm objektiv. Bildet er laget i mørkerom på Agfa Brovira BH1 barytt fotopapir.)

Roser – roser

Rolf Jacobsens dikt har vært en stadig kilde til inpirasjon for meg helt siden jeg ble introdusert for hans lyrikk av vår lektor i norsk på gymnaset. Rolf Jacobsens samlede verker i pocketutgave har fulgt meg i mange, mange år, og er nok den mest slitte boka jeg har.

Som fotograf er evnen til observere helt sentral – som for en dikter – før observasjonene omsettes i bilder. Også dikteren skaper bilder. Og det som alltid har fascinert meg med Rolf Jacobsen er hvordan han omsetter observasjonene til så presise ord, til så skarpskårne setninger, til så fullendte dikt. “Jeg har stor glede av å stryke unødvendige ord”, har han sagt i et intervju en gang. Og nettopp denne evnen til å forenkle er viktig for å kunne uttrykke noe presist og essensielt. Han er på sett og vis en minimalist, Rolf Jacobsen. Det tiltaler meg fordi jeg selv er opptatt av å dyrke et minimalistisk uttrykk i mine bilder.

Rolf Jacobsen blir ofte kalt jernbanens dikter og diktene som omhandler moderne teknologi (dengang) blir ofte fremhevet. Det kan liksom ikke bli nok landskap med gravemaskiner. Diktet “Roser — roser” derimot, har ikke noe av dette. Jeg opplever det i stedet som et i særklasse medmenneskelig dikt. Det humanistiske elementet blir jo heller ikke så ofte fremhevet i omtalen av Jacobsen. “Roser — roser” er for meg et nærmest fullendt, perfekt dikt. Jeg blir imponert av bildene han skaper, jeg verdsetter hvordan linjedelingen underbygger og forsterker rytmen og innholdet. Og jeg setter stor pris på avslutningen, på hvordan han tar det hele ned på bakken på en veldig håndgripelig måte og i en eller to linjer gir det hele en religiøs, mytisk dimensjon.

Ta deg gjerne tid til å lese hele diktet. Sakte.

Ja.

ROSER — ROSER

— Morgenen kommer med roser.

Regn eller sol, alltid med roser,

ennå våte av dugg. Hele fanget fullt.

En til deg. En til meg. En til din elskede.

Her — ta imot.

En rose.

Til alt som lever.

Inn av vinduet. Foran foten din.

En rose

til ham som skal skytes ved daggry

og sitter og lytter efter skrittene i korridoren

og raslingen av nøkleknippet. Her — ta imot.

En rose.

En rose til henne som åpner vinduet

i 28 etasje. Ta imot. En rose til fangene

som hører på skrikene derinnefra. Også til ham

som skjelver slik på hendene.

Hjelp ham da — Her:

En rose.

Roser — roser

til den blinde. Til ham som aldri, aldri

kan reise seg igjen. En rose til knarkejenta på loftet. Hun

som nesten ikke kan se den. Og til alle de tusener

som står og stirrer bak piggtrådene. En til hver.

Ja.

Morgen efter morgen våre av dugg.

Noen griper efter dem i luften. Trette.

Mange lar dem ligge

der de ligger. Visne ned

til bare stilken er tilbake.

Den med tornene på. De hvasse.

De som kan lage blodstripene på pannen

og en smal rød strek

over tinningen og ned

over venstre kinn.

Enceladus

I 13 år sirklet romsonden Cassini rundt Saturn for blant annet å kartlegge de mystiske gass-skyene som omgir planeten. Før Cassini ble styrtet kontrollert mot overflaten i 2017, overførte romsonden et siste bilde av av Saturns måne Enceladus, der den synker ned bak Saturns horisont.

En av mine litt nerdete interesser – og også inspirasjonskilder – er romfart og universet. Kanskje delvis fordi det er umulig å forstå, i hvert fall for meg. Hva innebærer det for eksempel at universet er uendelig og grenseløst? Eller prøv å fatte at de siste rester av lys fra en stjerne som sluknet for millioner av år siden ennå ikke har nådd fram til oss. Alle som har stått ute en kald og klar vinternatt og sett Melkeveien med sine mellom 100 og 400 milliarder stjerner har kjent på dette, det ufattelige.

Romfartøyer, romteleskopet Hubble – og fra neste år James Webb Space Telescope – gir oss fantastiske bilder fra rommet. Webb-teleskopet vil gi oss enda mer detaljerte og imponerende bilder av stjernetåker og galakser millioner av lysår unna.

Noen bilder fra rommet eller andre planeter – som Mars – er usedvanlig vakre, slik bildet av Enceladus bak Saturns horisont. Bildet har en visuell kvalitet helt uavhengig av dets eventuelle vitenskaplige betydning, som jeg innbiller meg er ganske ubetydelig. De fleste av oss som har arbeidet med fotografi hele livet, har nok fotografert stjernene, månen og sola. Og selv om jeg altså ikke fatter universets kompleksitet, lar jeg meg avgjort inspirere av at det er mulig å fotografere et så fantastisk bilde av det ufattelige.

SI OSS DET

Alt er elektroner, sier de vise.
Kraftfelt, hvirvlende atomkjerner
i avsindige hastigheter
i det fullstendig tomme rom.

Da er det vi kommer og spør
– hvor kommer så tannpinen fra
eller gleden over den første softisen
tidlig i mai?
Si oss det.

(Rolf Jacobsen)

Foto: NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute

Van Morrison

«Du kjenner ikke Van Morrisons storhet. Du er ikke engang er interessert i å høre».

Han hadde rett. Vi var i Irland, Per og jeg. Vi snakker sent 90-tall og vi hadde spist frokost på et lite pensjonat i en liten landsby. Vi satte oss i leiebilen og kjørte ut på landeveien i retning vestkysten, ut i et grønt landskap omkranset av steingjerder. Her og der en liten bondegård, noen kyr og enda mer grønnkledd beitemark og åser.

«Hør på dette», sa Per. Han puttet inn en medbrakt musikk-kassett i kassettspilleren i bilen. Det var «Astral Weeks», det andre studioalbumet til Van Morrison som han spilte inn i 1968.

Ingen av oss var i tvil. Dette landskapet som vi kjørte gjennom, det var i hver tone, i hver lille frasering, hver lille synkoperte gjentagelse i både musikk og tekst. Musikken var Irland. Van Morrison sang ikke Astral Weeks, Beside You, eller Cyprus Avenue. Eller jo, selvfølgelig gjorde han det, det er jo det disse sporene på plata heter, men han spilte hele det irske landskapet. Han fortalte indirekte en bakenforliggende historie, om oppvekst, om Belfast, om minner og hvordan alt det irske hadde formet han. Og regnet. Det jævla irske regnet.

Det å kunne fortelle – nei, ikke fortelle; formidle – en historie på en slik måte er en gave. Alle vi som arbeider med bilder i en eller annen form, henter impulser og inspirasjon fra mange forskjellige kilder. Det kan være synsinntrykk fra en benk i parken eller en tur på fjellet, selvfølgelig. Det kan være fra andre kunstuttrykk, poesi og litteratur.

Eller musikk. Jeg tenkte jeg skulle drodle litt om forskjellige inspirasjonskilder her på bloggen min i desember. En slags julekalender.

Synkope er et begrep i musikk for å beskrive en rytme som faller mellom grunnslagene i en takt. En 4/4-takt har fire grunnslag på hver fjerdedel (tell 1-2-3-4). Over dette kan det spilles eller synges en synkopert rytme. Det vil si at rytmen havner mellom disse grunnslagene og skaper en betoning av en lett del av takten. Dette skaper en effekt av at rytmen blir forskjøvet, at den kommer tidligere eller senere enn «forventet». (Wikipedia)

Vestkysten, ett eller annet sted. Leiebil og telt. Etter at sola gikk ned, kom plutselig havtåka sigende…

En eller annen pub, et eller annet sted, i Irland 1998.

50 år gammel artikkel – fremdeles relevant

I år er det 50 år siden jeg hadde min første artikkel på trykk i Fotografi. Å fotografere på Kodak Tri-X film og fremkalle filmen i Kodak HC-110 fremkaller er fremdeles mulig, begge produktene er i handelen.

Faksimile av Fotografi nr. 5, mai 1971.

Jeg hadde skrevet artikkelen og sendt den inn til redaktøren for vurdering, men hørte ikke noe mer – før den plutselig sto på trykk over to sider i mai-nummeret av Fotografi i 1971. Før dette hadde jeg bare hatt bilder på trykk i lokalavisa, så jeg syntes jo det var stort å få en sak publisert i et nasjonalt tidsskrift. Fotografi utkom med sitt første ordinære nummer i januar 1968, så bladet var ennå i støpeskjeen.

Språklig sett er det litt å utsette på teksten, og ikke alt er vel hundre prosent korrekt heller, men på denne tiden var jeg fremdeles kun en fotoamatør uten annen bakgrunn enn det jeg hadde lært i fotoklubben og av andre fotoamatører. Det som altså er litt artig med denne artikkelen er at du i dag – 50 år senere – kan fotografere på akkurat samme måte som beskrevet. Selv om nær sagt all fotografering i dag er digital finnes det ennå film, fremkaller og fotopapir å få kjøpt, for de få av oss som fremdeles arbeider i mørkerom nå og da. Både filmen (Kodak Tri-X) og fremkalleren (Kodak HC-110) er modifisert siden 1971, men det er jo nesten utrolig at produktene fremdeles er å få tak i.

Kodak Tri-X i 135 og 120 filmformat (som jeg altså brukte for 50 år siden) ble introdusert i 1954. Den var svært lysfølsom for sin tid, hele 400 ISO, og ble fort den foretrukne filmen blant fotojournalister som nå i større grad kunne fotografere uten blits i svakt lys. Så godt som alle kjente sorthvittbilder fra 1960- og 70-tallet er fotografert på Tri-X. Den høye lysfølsomheten gjorde at filmen var forholdsvis grovkornet, du skulle ikke forstørre bildet mye før kornstrukturen i negativet ble synlig. For fotojournalistene spilte det ikke så stor rolle, bildene ble som regel trykket på simpelt avispapir, men for andre fotografer var skarpe og tilnærmet kornfrie bilder en dyd. “Tri-X-korn” var et skjellsord i fotoklubben. Da jeg gikk på fotolinja på yrkesskolen i 1972, erfarte vi at Tri-X som ble produsert av Kodak i England av en eller annen grunn var litt mer finkornet enn den amerikanske utgaven som ble produsert av Kodak i Rochester utenfor New York. Men all Tri-X vi fikk kjøpt i Norge kom fra Rochester, bortsett fra 410-utgaven. Kodak Tri-X 410 var fire filmer i en boks, du måtte selv lade disse i tomme filmkassetter i totalt mørke før filmen kunne settes i kameraet. Vi sparte jo også litt penger på å lade filmen selv, så det var jo litt vinn-vinn å bruke 410-utgaven.

Fotografi, ja. I 2018 da tidsskriftet var 50 år gammelt skrev jeg boka Fem tiår med Fotografi. Tidsskriftet Fotografi 1968 – 2018. Du kan lese mer om boka og bestille den her fotografiskforlag.no/?page_id=40

Forsiden av Fotografi nr. 5, mai 1971.

Crash Site Investigations

Da er foreløpig siste print i prosjektet Crash Site Investigations ferdig, og om jeg skal si det selv: Printen ble rimelig perfekt!

Crash Site Investigations er er kunstprosjekt som jeg kan gjennomføre takket være samarbeid med Statens havarikommisjon (SHK). Jeg har fått anledning til å fotografere vrakdeler fra havarerte fly og disse bildene sammenstiller jeg med bilder av åstedet. Bildet over viser Operafjellet på Svalbard, hvor et russisk fly ute av kurs gikk rett i fjellet i 1996, og alle de 141 ombord mistet livet. Det er den værste flyulykken i Norge i antall omkomne. I forrige uke reiste jeg ens ærend til Longyearbyen for å fotografere fjellet, og brukte noen dager i forskjellig vær og lys før jeg fikk det jeg ønsket: Et litt “kjedelig” bilde uten fiksfakserier av noe slag, bare en udramatisk beskrivelse av et fjell som også er et åsted.

Det jeg søker å få til i dette prosjektet er å se bak dramatikken og i stedet undersøke eller forstå hvor sårbare og sjanseløse vi er når slike alvorlige ulykkeshendelser inntreffer. Selv om bildene er kliniske, nøytrale, “saklige” og beskrivende – med en slags kjølig distanse – tenker jeg at mennesket på sett og vis er til stede allikevel (som i veldig mange av mine minimalistiske arbeider). Noe av det som fascinerer meg – og det er nesten fælt å si det – er hvor fotogene enkelte av disse vrakdelene er, vel og merke som isolerte enkeltobjekter tatt ut av sin sammenheng. Som en knust “horisontal situation indicator”, eller en litt skadet flight recorder. Hvilken historie de forteller!

De ferdige bildene av vrakdelene har tekst-linjer som i objektiv fagsjargong beskriver det fotograferte objektet, det aktuelle ulykkesflyet og åstedet. Nå gjenstår bare et besøk hos rammemakeren. Formatet på hvert bilde blir ca 80 x 110 cm med ramme. Innen utgangen av måneden må jeg sende rapport til Statens kunstnerstipend/Norsk kulturråd, som har støttet prosjektet. Det hele har jo tatt litt lenger tid enn planlagt på grunn av den store pandemien som har hjemsøkt vårt land.

HORISONTAL SITUATION INDIKATOR (HSI) PNP-1 SERIAL NO. 9460261325. AIRCRAFT: TUPOLEV TU-154M, RA 85621. CRASH SITE: N 78º 12.846' E 016º 05.719' MOUNTAIN OPERAFJELLET (907 M) SPITSBERGEN 08:22:23 HOURS AUGUST 29, 1996.

HONEYWELL 6021 FLIGHT RECORDER, SERIAL NO. AR-COMBI-12025 (BOTTOM PLATE). AIRCRAFT: AIRBUS HELICOPTERS EC 225 LP SUPER PUMA, LN-OJF. CRASH SITE: 60° 27.137 N 004° 55.835 E, TURØY, HORDALAND 11.55 HOURS APRIL 29, 2016.

Tilbakeblikk #14: Kodak Panatomic-X

Hvilken sommer! I alle fall på østlandet. Så det har ikke blitt mye skriverier her på bloggen, men nå er tiden inne for et nerdete tilbakeblikk på en gammel favorittfilm, et gammelt speilreflekskamera og et spesiell forstørrelsesapparat.

Kodak Panatomic-X fremkalt i Adox Atomal. Opptak med Pentax Spotmatic med Takumar 1.8/55 mm objektiv, forstørret med kaldtlys på barytt fotopapir.

La oss ta filmen først. Det har seg nemlig sånn at jeg fremdeles har rundt 10 ruller av Kodak Panatomic-X som gikk ut av produksjon for godt over 30 år siden. Etterspørselen etter denne lavfølsomme Kodak-filmen hadde da gått stadig nedover, til tross for at den hadde rykte på seg å gi veldig god gjengivelse i skyggepartiene i motivet. Men den lave lysfølsomheten (ISO 32) førte til at du ofte måtte til med stativ for å få skarpe bilder, med mindre det var strålende solskinn og lys nok.

Panatomic-X var en “gammeldags” sorthvittfilm, en filmteknologi før moderne emulsjoner (med T-korn og andre forbedringer). Og her kommer den litt nerdete delen med tanke på detaljgjengivelsen i skyggepartiene: Filmen holdt nemlig ikke ISO 32, men ISO 64. Jeg testet og testet mye forskjellig sorthvittfilm på 1980-tallet, og nesten ingen filmer holdt oppgitt lysfølsomhet (litt som lovet kjørelengde på en fulladet elbil). En film som Agfapan 100 holdt for eksempel ISO 64 eller litt under det, i stedet for ISO 100.

Dette innebar i praksis at filmen ble feileksponert hvis du fulgte produsentens oppgitte lysfølsomhet i stedet for å teste dette selv. Hvis du stilte inn lysmåleren på for høy lysfølsomhet, ble filmen undereksponert. Hvis du derimot stilte inn for lav lysfølsomhet, ble filmen overeksponert.

En utypisk film. Kodak Panatomic-X var den eneste sorthvittfilmen som var mer lysfølsom enn produsenten oppga. Jeg tenker at dette var selvfølgelig fagfolkene hos Kodak klar over, dette var gjort med hensikt for at fotografene skulle overeksponere filmen ett lystrinn (eller “en blender” for å si det populært). Filmen fikk altså dobbelt så mye lys, og detaljgjengivelsen i skyggene ble desto bedre. Dette styres nemlig i første rekke av eksponeringen (mens gjengivelsen av høylysene først og fremst styres av fremkallingstiden). Så Kodak vant alle “Her er den beste sommerfilmen”-testene i fototidsskriftene; dette var filmen for gode lysforhold, med den aller beste gjengivelsen i skyggepartiene. Uten at de som utførte testene skjønte hvorfor, men de hadde jo i og for seg rett i konklusjonen.

Jeg fotograferte også en del på Agfapan 100, og var slett ikke fornøyd. Helt til jeg altså fant ut at jeg må stille lysmåleren på ISO 64, ikke ISO 100. Jeg hadde i praksis undereksponert filmen nesten ett lystrinn, med påfølgende mørke skyggepartier uten ønskede detaljer – helt til jeg altså testet filmen grundigere.

Men da jeg hadde funnet ut av dette, burde ikke da Agfapan 100 og Panatomix-X gi like resultater med akkurat samme eksponering? I prinsippet ja, men så er det forskjell på film akkurat som det er forskjell på wienerpølser. Panatomic-X har en nydelig gråtoneskala som på sitt beste har disse litt tidløse “god-sjatteringene” som klassisk sorthvittfilm kan ha. Jeg sier ikke at Agfapan 100 var en dårligere film, men den var annerledes. Jeg likte Panatomic-X bedre.

Pentax Spotmatic og Durst kaldtlysforstørrer. Noen år før Kodak Panatomic-X gikk ut av produksjon, kjøpte jeg noen ruller med 15 meter film og la i fryseren. “Fremkalles før” 1987 står det på den siste pakken jeg har, men siden den har vært dypfryst er den like fin i dag. Ikke spor av slør. Så jeg satte film i en Pentax Spotmatic fra 1960-tallet, utstyrt med et nydelig Takumar 1.8/55 mm normalobjektiv, og tok noen bilder i fjellet i sommer (dette var det første speilreflekskameraet og objektivet jeg kjøpte). Bildene fra i sommer blir ikke akkurat stående for ettertiden, men det var nødvendig å prøve seg litt fram for å finne riktig fremkallingstid. Jeg valgte Adox Atomal, en “gammeldags” standard filmfremkaller. Og i mørkerommet har jeg en Durst 1000 forstørrer med kaldtlyshode. Dette er et veldig mykt, diffust lys for fotopapir med fast kontrastgrad, det egner seg ikke til variokontrastpapir. Skal du benytte en kaldtlysforstørrer og fotopapir med variabel kontrast må du bruke gelatinfiltere for å justere kontrasten.

Kaldtlys. Kaldtlyshodet har et innebygd “lysstoffrør” som er formet i et bølgete mønster slik at det gir jevnt, mykt og diffust lys. Dette var den foretrukne lyskilden for fotografer som Ansel Adams og Edvard Weston. Da variokontrastpapir ble introdusert, byttet de fleste til fargehoder eller multigradehoder med innebygde filtere. Disse har også mykt, diffust lys – til forveksling likt et kaldtlyshode.

Så kaldtlyshodet har nok utstpilt sin rolle. Da jeg sent i tenårene siklet på en Durst 1000 kostet den det hvite ut av øya for en tenåring, 7 000 kroner. I dag får du de for en slikk og ingenting – hvis du finner en da. Artig sak å ha, men det vil være løgn å si at jeg bruker den mye. Men siden jeg også har litt forskjellig gradert fotopapir i fryseren, ble disse prøvebildene forstørret på Oriental Seagull grad 3 barytt fotopapir.

Da gjenstår det bare å finne noe fornuftig å bruke de gjenværende rullene med Kodak Panatomic-X til. For når de er slutt, så er det slutt. Kodak Panatomix-X kommer aldri tilbake.

Kodak Panatomic-X fremkalt i Adox Atomal. Opptak med Pentax Spotmatic med Takumar 1.8/55 mm objektiv, Durst 1000 med kaldtlyshode og Oriental Seagull grad 3 barytt fotopapir.

15 meter Kodak Panatomic-X som jeg klipper opp i passende lengde og lader i filmkassett i mørkerom.

Kodak Panatomic-X 120 rullfilm, den eneste jeg har igjen.

Annonse for Kodak Panatomic-X fra slutten av 1930-tallet.

Slow train coming

Av og til kan jeg være så fryktelig treg. Det kan ta tiår fra jeg fotograferer et bilde til jeg plutselig en dag ser hva som bor i motivet.

Jeg liker å fotografere analogt, på film. Når jeg har framkalt filmen lager jeg en kontaktkopi. Da får jeg et positivt miniatyrbilde i sorthvitt å forholde meg til. Som regel ser jeg med en gang hvilke bilder som har noe i seg. Da kan jeg skanne negativet, eller lage en forstørrelse i mørkerommet.

Men noen bilder går under radaren. Jeg ser ikke umiddelbart hvilke muligheter som ligger motivet. Jeg overser rett og slett bilder med potensial. Derfor har jeg gjort det til en vane å bla gjennom permene med kontaktkopier nå og da.

Dette bildet fotograferte jeg fra Hurtigruten for 16 år siden, i 2005, da vi seilte inn mot Sortland i Vesterålen. Jeg har alltid syntes at bildet har noe for seg, men har ikke fått det til å stemme helt. Og da blir det jo liggende. Men jeg har nå engang skannet det i høy kvalitet, fordi det uansett så ut til å kreve noen retusj-inngrep som ville være tilnærmet umulig å få til i mørkerommet. Så i den digitale bildefila jeg har jeg fjernet noen skjemmende detaljer og justert utsnittet litt (bildet over) og tenkt at; ja, jo – close, but no sigar. Det stemte fremdeles ikke, det var hele tiden noe som “lugget”.

Først her om dagen oppdaget jeg hva det var, det tok altså bare 16 år! Det er det fordømte brohodet til høyre som har skylda. Vekk med det! Altså et enda trangere utsnitt og bittelitt retusj – og plutselig er det flukt over bildet (bildet under). Det lever, det “lugger” ikke lenger, det er i balanse på sitt litt forunderlige vis, som en stor fugl som henter seg inn i vindkastene. Dessuten blir bildet enda mer minimalistisk, som jeg jo elsker. Den tynne landstripa med snø kommer mer til sin rett og du ser at den såvidt berører brohodet. Ei tynn linje oppe på brohodet og snøen på fundamentet tilfører ytterligere et par minimalistiske elementer. Den bevisste kamerarystelsen tilfører bildet en svak uskarphet som undertrykker detaljer som ellers kunne virket forstyrrende.

Utrolig at jeg ikke har sett det tidligere. Men altså, en dag jeg sitter med bildet foran meg på skjermen skal det bare en plutselig innskytelse til og noen sekunder med beskjæringsverktøyet i Photoshop – og alt faller på plass og det var bare å starte opp printeren. Hvor har jeg hatt øynene mine? 

Av og til er jeg altså så innmari treg.

Sometimes I can be so terribly slow. It can take several years from the time I take a picture until I suddenly one day see how it best performs.

I like to photograph analog, on film. Once I have developed the film, I make contact prints so I have miniature pictures in black and white to relate to. Most often I immediately see which pictures have a potential. Then I can make a print, or scan the negative.

But some pictures pass under my radar, and simply slip my attention. Therefore, I have made it a habit to browse through my folders with contact prints every now and then.

The picture I show here I photographed from a ferry 16 years ago, in 2005, when we approached Sortland in northern Norway. I have always thought that the picture has a quality, but have not been able to redeem it. I made a high quality scan of the negative because it under any circumstances seemed to require some retouching that would be next to impossible to achieve the analog way. So I removed some unwanted details and adjusted the cropping a bit (over) and thought that, well; close, but no sigar. It was still not right, something "fluffed".

Here the other day I suddenly discovered what it was, it only took me 16 years! It is the damned bridgehead on the right which is to blame. Get rid of it! An even tighter cropping and a bit of retouching – and the image was released, living its life of its own (under). Now there is a new, somewhat strange balance in it, like an eagle in flight adjusting itself in a gust of wind. Besides, the picture becomes even more minimalist, which I love. The narrow snow-covered  strip of land becomes more visible and you notice how it barely touches the bridgehead. A thin line in the concrete near the top of the bridgehead and the snow on the foundation add a few more minimalist elements. The intended blur due to slight camera shake also contributes to the minimalist quality as it suppresses detail that would rather disturb than contribute to the image.

How the heck can I have overlooked this every time I studied this picture? The day I sat with the image on my screen it only took a sudden impulse and a few seconds with the crop tool in Photoshop, and everything fell into place and I could start my printer. Where have I had my eyes?

Sometimes I'm so terribly slow.

Ubehandlet skan fra originalnegativet / Raw scan of the original negativ.

Endelig: Nye printkurs

Da kan vi igjen tilby nytt kurs i fagmessig print på kunstpapir – Fine Art Masterclass Printing Workshop – med Per Arnfinn Persen og Morten Løberg.

Mandag 30. og tirsdag 31. august møtes vi i Oslo til en todagers workshop. Dette er en spesialworkshop for fotoentusiaster, fotografer og kunstnere, hvor målet er å lære deltagerne å oppnå perfekte printer i sorthvitt og farger fra digitale bildefiler. Du lærer hvordan du behandler digitale bildefiler, velger fargerom, justerer skjermen, velger riktig fargeprofil – og skriver ut på en moderne fotoskriver med arkivbestandig pigmentblekk på kunstpapir (også kalt giclée eller pigment print).

Kurset gir deg nødvendig kunnskap om hvordan du optimaliserer bildefila for utskrift, gir deg førstehåndskunnskap til hva som finnes av kunstfotopapir og andre medietyper. Mange setter bort printing av bilder i større formater til et profesjonelt printlab. Kurset gjør at du kommuniserer bedre og på høyere faglig nivå med printleverandøren, og du får lettere det resultatet du ønsker deg i de tilfellene du ikke printer selv.

Kursledere er fotograf Morten M. Løberg og daglig leder Per Arnfinn Persen i Profildata AS. Les mer her.

Å fremkalle film for hånd

Jeg har fremkalt sorthvittfilm manuelt for hånd i over 50 år. Jeg har ennå den samme nysgjerrigheta, elsker lukta av fremkaller og fiks akkurat som før og er like spent hver gang jeg åpner fremkallingstanken og kan se resultatet.

Som regel stemmer alt. Jeg har jo gjort dette noen tusen ganger. Og i dag stemte det igjen. Jeg har noe gammel Kodak sorthvittfilm liggende i fryseren, nærmere bestemt klassikeren Kodak Panatomic-X. Filmen var “best før” mars 1987, så den er altså drøyt 30 år på overtid. Men så lenge den er lagret kaldt, skal denne typen lavfølsom sorthvittfilm holde seg godt. Så det var det jeg ville prøve ut, før jeg begynner å bruke den.

Derfor tok jeg med meg et gammelt Pentax Spotmatic speilreflekskamera fra 1960-tallet, utstyrt med et Takumar 1.8/55 mm normalobjektiv, og fotograferte noen bilder på en fjelltur i helgen. I kveld fremkalte jeg filmen – like spent på resultatet som alltid – og tenk: Filmen er jo så god som ny! Ikke noe slør, ikke noe lysfølsomhetstap. Negativene er helt perfekt eksponert og fremkalt.

Kodak Panatomic-X ble introdusert i 1933 og gikk ut av produksjon i 1987. Filmen har en oppgitt lysfølsomhet på ISO 32, men den faktiske lysfølsomheten er rundt ISO 64. Dette førte til at de fleste overeksponerte filmen omtrent ett lystrinn uten å vite det, med den følge at de fikk gode skyggedetaljer. Filmen hadde da også et rykte på seg å gi god tegning i skyggene, uten at noen undersøkte det noe nærmere, men jeg oppdaget dette da jeg testet faktisk lysfølsomhet på en rekke sorthvittfilmer på 1970- og 80-tallet.

Panatomic-X gir vakre gråtoner, er finkornet og selges i dag for høye priser på eBay. Den uåpnede rullen på 15 meter som jeg har i fryseren er ikke til salgs, den skal jeg bruke selv. Det holder til ca 10 ruller film á 36 bilder, som jeg selv må klippe opp og lade i filmkassetter i mørkerom. Og deretter skal jeg fremkalle hver rull for seg, i et mørkerom som lukter av fremkaller og fiks, og henge filmen skånsomt til tørk etter å ha sett resultatet – like spent som alltid.

Tilbakeblikk #13 – At The Cinema (1980)

En periode på 1980-tallet var jeg opptatt av å lage fotografier av levende bilder på skjerm, som for eksempel et TV-bilde på en dårlig sorthvittskjerm (se tilbakeblikk #11) eller på et kinolerret.

En utfordring var naturligvis at det var noen annens bilde, ikke mitt. Men et stillbilde er noe helt annet enn et levende bilde og hvis du skaper et nytt “verk” (som i opphavsrettslig forstand betyr at du tilfører noe nytt og ikke bare kopierer) så er det innafor – rent juridisk. Men det hjelper lite hvis det oppleves som en ren avfotografering og ikke som et selvstendig verk. Du møter litt av samme utfordring hvis du fotograferer for eksempel grafitti på en vegg (tilbakeblikk #9) eller en plakat på en vegg.

Jeg hadde med meg en stillegående Leica på Colosseum kino i Oslo i 1980 da jeg så Francis Ford Coppolas Vietnam-epos “Apocalypse nå” med Martin Sheen i en av hovedrollene. Jeg tok bare noen få bilder, og kun av én scene i filmen. Jeg visste ikke da at dette skulle bli nettopp den scenen som bortsett fra åpningssekvensen, skulle komme til å definere hele filmen. Kanskje nettopp derfor synes jeg bildet virker så sterkt, pluss at jeg liker den litt skjeve vinkelen mot lerretet (jeg satt litt til siden for midten av salen).

Jeg tror ikke jeg har stilt ut dette bildet noen gang, men det har på sett og vis fulgt meg helt siden det ble fotografert. Jeg arbeider for tiden med en bok med et retrospektivt utvalg av egne bilder, og der blir det i hvert fall med.

Tilbakeblikk #12 – Sommer (1971)

Jeg har vært inne på den spesielle kvaliteten som film tilfører et bilde, for eksempel i tilbakeblikk #10. I eksemplet jeg viser her, innbiller jeg meg at også kameraet spiller en rolle.

Men la oss se litt på kvaliteten på lyset først. Det var en vakker sommerdag i slutten av juni. Været var overskyet, men av og til tittet sola fram et kort øyeblikk. Det tette, lyse skylaget virket som en gedigen refleksskjerm og modellerte det direkte sollyset på en utrolig fin måte. Motivet får en lys, lett stemning som bare roper “sommer”.

Men altså, dette bildet er fotografert med et toøyd Rolleiflex-kamera med et alldeles nydelig Carl Zeiss Planar 80 mm normalobjektiv. Dette var – og er (jeg har fremdeles en Rolleiflex 2.8F Planar) – et skarpttegnende objektiv med en vakker bokeh (som beskriver de myke, men uttalte overgangene mellom områder i fokus og områder ute av fokus). Tilsammen gir dette bildene særegen, klassisk kvalitet. God-sjatteringer, som jeg liker å kalle det.

En kvalitet som filmen (Ilford FP4) tar godt vare på. Men først og fremst dreier dette seg om lys. Flere av bildene mine fra akkurat denne dagen har dette sommerlyset i seg, takket være skylaget, et klassisk objektiv – og tradisjonell sorthvitt-film, slik den var i 1971.

Tilbakeblikk #11 – TV

På 1980-tallet fotograferte jeg av og til fjernsynsskjermen. Jeg hadde mange år en gammel avdanket sorthvitt-TV, og mottaksforholdene var ikke de beste. Det kunne det bli litt spennende bilder av.

Men jeg gjorde aldri så mye ut av det og valgte på et tidspunkt å ikke gå videre med dette. Jeg forsøkte å sette sammen flere fjernsynsbilder til en collage i mørkerommet, men det ble med noen forsøk. Jeg var i tvil om det jeg fikk til var godt nok. Idéen var jo heller ikke ny, det var flere jeg kjente som eksperimenterte med å ta bilder av TVen.

Men det er rart med det, når jeg ser på dette gamle materialet i dag med nye øyne, og kanskje fordi så dårlige fjernsynapparater som jeg hadde ikke finnes lenger, får det en ny “aktualitet”. De effektene jeg fikk takket være dårlig bildekvalitet og mottaksforhold, de får du jo ikke lenger. Det er også slik at når man jobber med et materiale over tid, og blir i overkant godt kjent med det, blir man til slutt litt lei og i tvil om det er bra nok – nær sagt uansett hvor bra det er. Nå når det har ligget noen tiår og jeg ser på det igjen med nyvasket blikk, kommer litt av “whaw”-følelsen tilbake. Og med dagens teknikk kan jeg bearbeide dette materialet på måter jeg ikke kunne på 1980-tallet.

Da snakker jeg om å skanne sorthvittnegativene og arbeide med bildene i Photoshop – og printe ut collager i stort format (hvis jeg vil) uten de praktiske utfordringene og kompromissene som hørte akkurat disse bildene til i mørkerommet. Jeg bryr meg ikke om at det ikke er mørkeromsarbeid, så lenge digital teknikk gir et bedre sluttresultat. I praksis lager jeg ikke store bildeformater i mørkerom lenger. Det er bare i mindre og mer intime bildeformater at det for de fleste er praktisk mulig å se forskjell, bak glass og ramme kan du “lure” selv drevne fotografer. Jeg vet det, for jeg har gjort det. Og ja, jeg vet at samlere av fotografi foretrekker ekte mørkeromsarbeid – “silver print”. Men jeg har nå aldri blitt nedrent av samlere uansett, så det gir jeg litt bengen i.

Samma det, nå skal jeg i hvert fall se på disse bildene på nytt. Heller det, enn å henge på gatehjørnet eller i sofaen. Men heller ikke det kan jeg skryte på meg. At jeg har sofa, altså.

Her har jeg laget mellomnegativer på film i bladformat, montert tre seksjoner film sammen med teip og laget gummitrykk av montasjen med fargene brent umber, Terra di Sienna, rødt og sort fordelt på to eller tre trykk. TV-skjermen er fotografert under et blues-program på NRK (1978).

Tilbakeblikk #10: Kodachrome (1977)

Lyset på de greske øyer er helt spesielt, sies det. Vel, sola og atmosfæren er den samme som ellers på kloden, men det er nok noe med den alltid skyfrie himmelen om sommeren, sola høyt på himmelen, havet, varmedisen og luftfuktigheten som tilsammen gir dette spesielle greske lyset.

Kodachrome var en legendarisk film. Finkornet og sylskarp. Gammeldags, men med noe av den beste fargegjengivelsen som var praktisk mulig. Eller var den mer legendarisk enn god, sammenlignet med moderne fargefilmteknologi?

For Kodachrome var gammel teknologi allerede da jeg begynte å fotografere. Kodak introduserte filmen i 1935, det var altså en av de første lysbildefilmene vi hadde. Kodachrome II, som ble introdusert i 1961, hadde lysfølsomhet ISO 25, som krevde godt lys for at fotografen skulle få en akseptabel lukkertid. Men lavfølsomme filmer er kjent for fint korn og høy skarphet. Når filmen i tillegg hadde en fargegjengivelse som må ha fremstått som en drøm for fotografene før og etter krigen, er det lett å forstå at filmen ble populær.

Kodachrome var fremdeles mye brukt på 1970-tallet da jeg var på de greske øyer for første gang. Jeg mener å huske at jeg hadde med meg rundt 20 ruller. Problemet med Kodachrome var at fremkallingen her i Norden var ustabil. Prosessen besto av hele 14 forskjellige bad, og maskinene var avhengig av en jevn strøm med film til fremkalling, kjemikaliebadene tålte ikke å stå uvirksomme. Det beste var å sende filmen til ett av flere Kodak-laboratorier i USA som hadde jevnt stort antall filmer til fremkalling hver dag. Spesielt Kodachrome-laboratoriet på Hawaii hadde et godt rykte. Da fikk det ikke hjelpe at det tok rundt tre uker å få den ferdig fremkalte filmrullen tilbake, montert i lysbilderammer som kunne settes rett i fremviseren.

Og når alt klaffet, hvilken fargepalett! Kunne dette motivet vært fotografert med noe bedre enn Kodachrome? Vel, jo, sikkert. For eksempel med et moderne digitalkamera. Det hadde blitt helt perfekt. Men det hadde ikke hatt denne følelsen i seg, denne udefinerbare underliggende kvaliteten i fargegjengivelsen, de myke god-sjatteringene i tonevallørene, som er film. Ekte lysbildefilm av den gamle, gode sorten. Åh, så glad jeg er for at Kodachrome krysset min vei.

Kirkene på Mykonos står der fremdeles, Egeerhavet er like blått, sola står akkurat like høyt på himmelen og himlingen har for alt jeg vet fått et nytt strøk kalkmaling. Men Kodachrome fins ikke lenger, den siste rullen ble produsert i 2009 og fremkalt i 2010 hos Dwayne´s Photo i Parsons, Kansas – det siste fotolaboratoriet som tok i mot Kodachrome.

Tilbakeblikk #9 – IRA

Hvilket bilde liker en tilfeldig betrakter? Det er ikke lett å forutse, men av og til kommer det som en hyggelig overraskelse.

Dette bildet, fotografert i Bournemouth i 1976, er ingen selvsagt vinner. Jeg har alltid likt det godt selv, men det er ofte andre motiver som får oppmerksomhet når jeg stiller ut eller holder bildeforedrag. Slik jeg gjorde under et fotoarrangement i Oslo for noen år siden. Der var det en skribent fra nettstedet Foto.no, jeg husker ikke hvem, som skulle skrive litt om foredraget mitt i ettertid, og som ba om blant annet dette bildet for å illustrere artikkelen sin. Han både likte det og mente det var representativt for det jeg har holdt på med opp gjennom årene.

Jeg ble glad for valget hans fordi han åpenbart opplevde noe i møte med et bilde som sjelden får spesiell oppmerksomhet. Det gledet meg også fordi jeg var litt i tvil den gangen jeg sto i mørkerommet og laget bildet første gang. Har dette noe i seg, eller er det bare en avfotografering av en mursteinsvegg med noe grafitti? Men det var på sett og vis veldig i tiden, IRA (den paramilitære organisasjonen Irish Republican Army) hadde startet med sine terroraksjoner i Storbrittania, og grafittien på veggen – med sin lakoniske tilleggskommentar – fikk plutselig et mer spennende innhold, i hvert fall i mine øyne. Så bildet ble med meg videre.

Jeg laget et sorthvittbilde som jeg fargela brunt. Jeg prøvde også å tone bildet til en svak rødbrun tone. Det som hele tiden plaget meg litt var at murveggen, som er mer et gjerde enn en vegg, egentlig var litt for lav. Jeg ønsket ikke å ha med himmelen bak, så utsnittet ble litt for “trangt” i toppen. Men så en dag ble Photoshop funnet opp, og vips så var det mulig å bygge på veggen med noen flere murstein.

Så versjonen jeg viser i dag (over) er altså en digital print, digitalt farget, laget på fotopapir for pigmentert blekk. Motivet tjener på det, selv om det ikke lenger er en “silver print” laget for hånd i mørkerom, som i 1976 (under).

Håndkolorert sorthvittforstørrelse fra 1976. Bildet er litt “trangt” i toppen fordi jeg ikke kunne manipulere muren i mørkerom, slik at den ble litt høyere. Dette er enkelt å gjøre i Photoshop, derfor valgte jeg å skanne negativet og lage bildet på nytt digitalt.

Motivet slik det opprinnelig så ut, og i ferdig photoshopet og retusjert versjon i rent sorthvitt uten bruntone.

Tilbakeblikk #9 (1978)

En strek. Asfalten på den lille bygdeveien hadde får ny merking, stiplet midtlinje som det heter på vegvesen-språk. Knall gul. Helt naturlig da å ta et sorthvittbilde, naturligvis!

For det var den friske, lyse tonevaløren som fanget min interesse. Jeg tenkte der og da at den perfekte, nymalte stripa mot den grå og pregede asfalten ville være bilde nok. Så det var først i ettertid at jeg fant på å fargelegge stripa.

Dette var ett av bildene kunstkritiker Lars Elton merket seg, som et eksempel på min minimalistiske stil, da han åpnet min retrospektive utstilling I Am Standing Here To See i Asker kunstforening i fjor. For minimalisme er nå engang min greie. Versjonen jeg stilte ut, var printet fra en digitalt bearbeidet og fargelagt bildefil, skannet fra originalnegativet. Da har du stålkontroll på alt og det blir klin likt fra gang til gang. Jeg printet det ut – på kunstpapir med litt struktur – og det ble jo ikke akkurat feil, det heller. Jeg har også prøvd å fargelegge en sorthvitt forstørrelse laget i mørkerom, og jeg har laget gummitrykk av bildet og deretter fargelagt den gule stripa med vannfarge. Planen nå er å prøve å lage et nytt (og bedre) gummitrykk – på kunstpapir med litt struktur – og fargelegge dette.

Noen bilder blir visst med meg gjennom hele livet. Kanskje finner de en ny form eller et annerledes uttrykk underveis. Det er mange måter å “fremføre” et bilde på. Kanskje litt mer neddempet? Eller mer voluminøst? Partituret er jo der, i dette tilfellet i form av et 4,5 x 6 cm sorthvittnegativ, men det som ligger i negativet kan jo tolkes på forskjellig vis. Helt likt fra gang til gang blir det aldri, så lenge jeg jobber manuelt i mørkerom.

Jeg fotograferte bildet med et Mamiya mellomformatkamera etter at jeg hadde stoppet bilen og klatret opp på biltaket. Det var ikke mye trafikk på en liten bygdevei utenfor Hamar i 1978.

Tilbakeblikk #8 (1978)

Skal jeg først skue tilbake, kommer jeg ikke utenom bildet av gjerdet. Og hvorfor skulle jeg nå det? Det har jo blitt et slags signaturbilde for meg.

I 1978 bodde jeg på Vilberg like utenfor Eidsvoll sentrum og arbeidet deltid i redaksjonen i Fotografi. Jeg hadde det bølgende romerikslandskapet rett utenfor døra, og hadde allerede forsøkt å fotografere de myke landskapsformene – og gjerdene. Særlig når snøen kom om høsten fikk landskapet et annet og mer grafisk uttrykk. Til å begynne med skilte ikke bildene seg særlig ut fra en litt sånn typisk fotoklubb-måte å gripe an motivene på, slik som bildet under til venstre. Kraftig vidvinkelobjektiv gir et “sug” innover i motivet, og det er jo effektivt og virkningsfullt, men ikke så mye mer. Deretter begynte jeg å konsentrere meg mer om linjene gjerdestolpene danner i landskapet, sett litt mer på avstand gjennom et 85 mm teleobjektiv.

Det var sjelden spesielt snørike vintere i eidsvolltraktene, så det ble endel bilder hvor gress og småvekster synes i snøen, helt til det en morgen hadde falt ganske mye nysnø. Og ikke nok med det, himmelen var jevnt overskyet og nesten like lys som snøen. Plutselig var den rendyrkede grafiske kvaliteten i motivet der, og det var helt minimalistisk. Dessverre hadde jeg en avtale den dagen, så jeg måte bare reise av gårde uten å få tatt noen bilder. Jeg håpet at forholdene ville være de samme da jeg kom tilbake.

Det var de selvfølgelig ikke. Er det en ting jeg har lært meg som fotograf er det å slå til når motivet og lyset er der. Det nytter ikke å satse på at det er der dagen etter. Men jeg tenkte at før eller senere oppstår det samme igjen; nysnø og lett, men jevnt overskyet himmel.

Jeg kikket spent ut av vinduet hver morgen. En uke, en måned, to måneder. Det gikk mot vår. Så en natt snødde det kraftig igjen, og himmelen var akkurat slik jeg håpet på. Og denne gangen kunne ikke noe stoppe meg, jeg brukte formiddagen rundt omkring på Vilberg, og åsryggen med gjerdet som jeg hadde fotografert tidligere på høsten, så plutselig enda renere og mer jomfruelig ut. Det er jo helt klart forskjell på de to bildene, selv om de er fotografert fra omtrent samme ståsted.

På denne tiden hadde jeg også begynt å eksperimentere med bevisst rystelsesuskarphet i bildene. Jeg oppnådde dette ved å bruke lang lukkertid og riste bittelitt på kameraet i eksponeringsøyeblikket. Så selv om jeg har stilt skarpt på motivet, blir det allikevel bittelittegrann uskarpt på grunn av bevegelsen. Det er umulig å forutse virkningen hundre prosent, men med litt trening vet jeg omtrent hvor jeg havner. Så det andre bildet jeg viser av gjerdet er altså litt uskarpt, og blir på en måte en utdypning av motivet, enda et hakk mer minimalsitisk. De to bildene fungerer fint sammen, men den skarpe utgaven tåler jo fint å vises alene også.

På denne tiden – altså i 1978 – hadde jeg ikke god nok kunnskap om hvordan eksponering og fremkalling kan påvirke bildet. Jeg visste heller ikke hvordan en lysmåler virket, bortsett fra at den ga deg en anbefalt blenderåpning til en gitt lukkertid. Men en lysmåler vet jo ikke om et motiv er lyst eller mørkt, så den er slik konstruert at hvis du følger den slavisk blir motivet middelgrått gjengitt. Hvit snø blir gjengitt grå. For å kompensere for dette må du endre eksponeringen. Det visste ikke jeg, så negativene mine er derfor litt undereksponerte, og det var derfor vanskelig å få snøen lys nok og kontrasten høy nok i den ferdige forstørrelsen. Så jeg har slitt mye med dette bildet i mørkerommet. I moderne tid har jeg skannet negativet og fått den kontrasten og tonevaløren jeg ønsker digitalt, men det er ikke det samme som en ekte “silver print” fra mørkerommet. Heldigvis har moderne fotopapir for mørkerom i dag kvaliteter som gjør det mulig – med noen ekstra mørkeromstriks – å få forstørrelser slik jeg ønsker.

Ettersom tiden går, endrer landskapet seg. Da jeg var i det samme området for noen år siden, sto gjerdet til nedfalls og det var mer gjengrodd. Jeg kunne ikke fotografert det samme bildet i dag – selv med mer snø.

Jeg har vist “Gjerde I” på flere av separatutstillingene mine, og begge versjonene er naturligvis en del av den retrospektive utstillingen min “I Am Standing Here To See” som ble vist første gang under Nordic Light fotofestival i 2018 og sist i Asker kunstforening i 2020. Bildet er innkjøpt både av Preus museum og Møllersamlingen/Aars. I juni skal det vises på Høvikodden når kunstsenteret presenterer nettopp Møllersamlingen/Aars i det som trolig blir den mest omfangsrike enkeltutstillingen av fotografi noen gang her i landet.

Tilbakeblikk #7

Jeg tenkte å vise noen flere eksempler på tidlige eksperimenter i mørkerommet før jeg går videre med mine tilbakeblikk.

Ett av hjelpemidlene vi hadde den gangen var Kodaks lith-film (en høykontrastfilm jeg har beskrevet i Tilbakeblikk #2). Bildet av karene i robåt er et kraftig utsnitt av et småbildenegativ jeg fotograferte rundt 1970. Jeg har først laget et mellompositivt bilde på lith-film som deretter er kontaktkopiert på en ny lith-film slik at det igjen ble et negativ, men med høy kontrast. Dette har jeg så forstørret på vanlig fotopapir slik at resultatet blir grafisk sort og hvitt, og med tydelig kornstruktur. Bildet fikk blandet mottagelse i fotoklubben på Hamar, kornstruktur ble tradisjonelt sett på som feil, noe en burde prøve å unngå i stedet for å forsterke. Slike “regler” var medvirkende til at jeg etterhvert tonet ned engasjementet mitt i fotoklubben.

Det neste bildet er egentlig to opptak. Åsryggen med solnedgangen har egentlig ingen forgrunn, paret i forgrunnen er fra et annet bilde som jeg fotograferte langs mjøsstranda. Dette har jeg laget et negativ av på lith-film, og blokket ut alle detaljer i bakgrunnen. Etter at jeg i mørkerommet hadde eksponert solnedgangen på fotopapiret, byttet jeg til lith-negativet og etterbelyste fotopapiret med dette før jeg fremkalte bildet. Etter et par forsøk ble det riktig plassert i bildeflaten – og dette bildet slo av en eller annen grunn bedre an i fotoklubben.

En gang rundt 1970 skulle jeg lage en illustrasjon av fyrverkeri for lokalavisa Hamar Stiftstidende. Jeg fotograferte flere bilder med et Rolleiflex-kamera og ca ett sekunds eksponeringstid fra vinduet i gutterommet i andre etasje hjemme. I mørkerommet la jeg tre negativer oppå hverandre og teipet det sammen til en “sandwich”. På bildet som ble brukt i avisen har jeg tatt et passende utsnitt og det ser altså ut som om jeg har fanget tre raketter i ett bilde. Det funket jo det, men i ettertid (på 1980-tallet) fant jeg ut at det ble jo et mye mer spennende bilde hvis jeg laget det slik at hele “sandwichen” synes – med filmkantene og teipen og det hele. Teipen jeg brukte var tilfeldigvis lystett, derfor fremstår den som hvite felter.

Dette redet med andeegg er fotografert i 1969 akkurat der hvor Vikingskipet på Hamar ligger i dag. Forstørrelen ble først bruntonet i en polysulfidtoner som også kan gi innslag av fiolett i tillegg til brunt. Deretter farget jeg hele bildet ved å legge det i varm, nykokt kaffe i ca en halvtime. Jeg brukte en ikke altfor lysfølsom sorthvittfilm den gangen og fordi jeg ikke har greid å holde kameraet helt stødig i fotograferingsøyeblikket er bildet bittelitt uskarpt. Akkurat her liker jeg den svake ekstraeffekten det gir. Dette er noe jeg senere kom til å utvikle videre og som jeg av og til fremdeles benytter i bildene mine.

Til slutt en raritet, også den fra 1969. Vi hadde jo ikke flust med penger til utstyr, og et fisheye-objektiv, altså et spesialobjektiv med 180 graders bildevinkel, var bare en våt drøm. Men det fantes billige linseforsatser som etterlignet et “ekte” fisheye-objektiv. Forsatsene fylte ikke hele bildet, så du fikk et sirkelrundt bilde innenfor rammen av småbildenegativet, og det var heller ikke optisk perfekte bilder – men veldig artig å prøve for en ung gutt som var nysgjerrig på alt som hadde med fotografi å gjøre. Bildet er forøvrig fotografert på Hamar stadion, hvor det i dag ligger et kjøpesenter, under en fotballkamp mellom Hamar Idrettslag (HIL) og Klekken IL. I hvert fall hvis vi kan tro det over 50 år gamle negativalbumet hvor filmen ligger. Og det kan vi, jeg hadde (har!) orden i sysakene.