Tilbakeblikk #10: Kodachrome (1977)
Lyset på de greske øyer er helt spesielt, sies det. Vel, sola og atmosfæren er den samme som ellers på kloden, men det er nok noe med den alltid skyfrie himmelen om sommeren, sola høyt på himmelen, havet, varmedisen og luftfuktigheten som tilsammen gir dette spesielle greske lyset.
Kodachrome var en legendarisk film. Finkornet og sylskarp. Gammeldags, men med noe av den beste fargegjengivelsen som var praktisk mulig. Eller var den mer legendarisk enn god, sammenlignet med moderne fargefilmteknologi?
For Kodachrome var gammel teknologi allerede da jeg begynte å fotografere. Kodak introduserte filmen i 1935, det var altså en av de første lysbildefilmene vi hadde. Kodachrome II, som ble introdusert i 1961, hadde lysfølsomhet ISO 25, som krevde godt lys for at fotografen skulle få en akseptabel lukkertid. Men lavfølsomme filmer er kjent for fint korn og høy skarphet. Når filmen i tillegg hadde en fargegjengivelse som må ha fremstått som en drøm for fotografene før og etter krigen, er det lett å forstå at filmen ble populær.
Kodachrome var fremdeles mye brukt på 1970-tallet da jeg var på de greske øyer for første gang. Jeg mener å huske at jeg hadde med meg rundt 20 ruller. Problemet med Kodachrome var at fremkallingen her i Norden var ustabil. Prosessen besto av hele 14 forskjellige bad, og maskinene var avhengig av en jevn strøm med film til fremkalling, kjemikaliebadene tålte ikke å stå uvirksomme. Det beste var å sende filmen til ett av flere Kodak-laboratorier i USA som hadde jevnt stort antall filmer til fremkalling hver dag. Spesielt Kodachrome-laboratoriet på Hawaii hadde et godt rykte. Da fikk det ikke hjelpe at det tok rundt tre uker å få den ferdig fremkalte filmrullen tilbake, montert i lysbilderammer som kunne settes rett i fremviseren.
Og når alt klaffet, hvilken fargepalett! Kunne dette motivet vært fotografert med noe bedre enn Kodachrome? Vel, jo, sikkert. For eksempel med et moderne digitalkamera. Det hadde blitt helt perfekt. Men det hadde ikke hatt denne følelsen i seg, denne udefinerbare underliggende kvaliteten i fargegjengivelsen, de myke god-sjatteringene i tonevallørene, som er film. Ekte lysbildefilm av den gamle, gode sorten. Åh, så glad jeg er for at Kodachrome krysset min vei.
Kirkene på Mykonos står der fremdeles, Egeerhavet er like blått, sola står akkurat like høyt på himmelen og himlingen har for alt jeg vet fått et nytt strøk kalkmaling. Men Kodachrome fins ikke lenger, den siste rullen ble produsert i 2009 og fremkalt i 2010 hos Dwayne´s Photo i Parsons, Kansas – det siste fotolaboratoriet som tok i mot Kodachrome.