«Det er så tynt, lyset»

Du vil gjerne utvikle deg videre og finne eller rendyrke ditt eget uttrykk. Bli med på en inspirerende workshop over en helg full av foredrag, innsikt, egen fotografering og personlige tilbakemeldinger.

Gjennom foredrag, film, bildevurderinger, egen fotografering, øvelser og tilbakemeldinger får du inspirasjon og konkrete råd om hvordan du lodder dybden og utvikler ditt eget, personlige bildeuttrykk. Jeg vil med utgangspunkt i mine egne arbeider og hvordan andre fotografer arbeider med sitt personlige uttrykk, vise hvordan du kan definere dine egne mål og se hvilke grep som kan være nyttige for å nå målet. Du skal naturligvis fotografere selv og alle får grundige tilbakemeldinger både i plenum og i en en-til-en setting.

Regn med å bli utfordret. Fire ledige plasser, sikre deg plass nå.

Tidspunkt: 9. til 11. mai 2025. Sted: Frysja kunstnersenter, Oslo.

Se fullstendig program her.

Toget kaller

Da jeg var i New York for noen år siden, ruslet jeg nedover The High Line, en park anlagt der den gamle jernbanen New York Central Railroad snodde seg mellom høyhusene på vestsiden av Manhattan. Jernbanestrekningen fra The Meat District på nedre Manhattan og nordover ble lagt ned i 1980 og er i dag tilrettelagt for gående. I en souvenirkiosk fant jeg et par historiske bilder fra den gang The High Line fremdeles var jernbane, bilder som utmerket seg med sin utsøkte komposisjon og fagmessige kvalitet. De var åpenbart tatt av en dyktig fotograf.

Jeg ble nysgjerring på fotografen som het Jim Shaughnessy (1933–2018). Han var født i Troy, New York, bestefaren var irsk immigrant. Shaughnessy begynte tidlig å fotografere togene i området hvor han vokste opp. Senere utdannet han seg til ingeniør, men det ble den kombinerte interessen for jernbane og fotografering som i stor grad kom til å fylle livet hans. Han preget og profesjonaliserte amerikansk jernbanefotografi på 1950-tallet, ikke minst ved å se forbi maskineriet og bruke menneskers nærvær i bildene. Han fotograferte mye om kvelden og natten, og flere av disse togstudiene er fantastisk lyssatt. Han så skjønnheten i de klassiske damp- og diesellokomotivene. Jeg tenker at han på sitt beste bidro til å løfte et smalt segment (som jernbanebilder vel må sies å være) til kunst. Bildene ble publisert i en rekke bøker og jernbanemagasiner i hans samtid.

Jim Shaughnessy var et helt ukjent bekjentskap for meg der jeg sto foran souvenirkiosken i New York, imponert av kvaliteten i de to bildene som ble solgt som postkort. Litt googling rundt fotografen brakte meg til boka The Call of Trains. Den er en utsøkt nytelse med imponernde togbilder i vakker trykk, samtidig som den er et historisk dokument om amerikansk jernbane (som også kiler jernbanenerden i meg). Og selv om bildene ligger langt unna det jeg selv sysler med av fotografi, er det alltid veldig inspirerende å se veldig god fotografi med veldig høy kvalitet. Et utrolig spennende bekjentskap.

The Call of Trains: Railroad Photographs by Jim Shaughnessy
W. W. Norton & Company
170 bilder duotone
224 sider

ISBN: 978-0-393-06593-3

Så lenge siden, og så kort tid

Det er rart å tenke på at i vår sivilisasjons tid her på Jorden har ting som blant annet elektrisitet og fotografi bare eksistert i svært, svært kort tid, relativt sett. Det er ikke mer enn drøyt 150 år siden det ble vanlig å tenne lyset eller å ta et bilde.

Jeg ble minnet om dette forrige helg da jeg så en dokumentarfilm om gullrushet i Klondike og utviklingen av Dawson City, slik det ble skildret av den svenskættede fotografen Eric. A Hegg helt på tampen av 1800-tallet. Han fotograferte tusenvis av bilder av blant annet hordene med forhåpningsfulle gullgravere under The Great Gold Rush. Du har kanskje sett noen av hans mest kjente bilder, som den lange rekken av eventyrlystne menn i snøen på vei opp mot Chilkoot Pass. Tenk hvor kort tid av menneskehetens historie som er dokumentert i bilder.

Mot slutten av 1800-tallet hadde fotografer vært nær sagt over alt. Før 1839 hadde vi jo ikke fotografier, men etter at fotografiet var oppfunnet og utviklingen skjøt fart fra ca 1850 og utover tok det ikke mange tiårene før det fantes bilder fra nær sagt alle steder hvor det bodde mennesker.

Da jeg rundt årtusenskiftet var med å arrangere fotoworkshoper på Symi, en liten gresk øy nord for Rhodos, fikk jeg se noen gamle fotoalbumer med blant annet landsskapsbilder fra det jeg antar må være sent 1800-tall, med umiskjennelig profesjonell kvalitet. Hvorvidt det allerede da fantes etablerte fotografer på denne øya som huset bare drøyt 1 000 innbyggere, vet jeg ikke. Mer sannsynlig er det kanskje at omreisende fotografer sørget for disse bildene. Også her hjemme finnes det bilder fra nær sagt hver avkrok allerede før 1900-tallet, takket være nettopp omreisende fotografer.

Da var bilder av folkeliv, arbeidsliv, byer, gater og landskaper blitt ganske vanlig (i tillegg til portretter naturligvis) – en dokumentasjon som altså ikke fantes 50 år tidligere. Daguerres berømte bilde fra boulevarden i Paris, med mannen som får skoene sine stelt, regnes som det første fotografi som viser et menneske. Det er også ett av de første bildene som viser en storby. Vi har ingen fotografisk dokumentasjon av hvordan byene så ut før dette. Paris opplevde som andre storbyer kraftig vekst i folketallet fra 1800, men hvordan dette påvirket byen før fotografiet ble vanlig er altså ikke dokumentert i bilder.

Når jeg ser Eric A. Heggs fantastiske bilder fra Yukon og Klondike blir jeg slått av hvor kort tid siden det er, relativt sett er det jo bare noen millisekunder av menneskehetens historie som er bevart i fotografier. Og når jeg sier at bildene er fantastiske så er de ikke nødvendigvis det ut fra dagens bildestandarder, men fordi det i det hele tatt lot seg gjøre med datidens både tunge og tidkrevende utstyr, under krevende klimatiske forhold. Jeg har selv gått på Hardangervidda om sommeren med et 4x5" planfilm-kamera på ryggen, men ikke med fire ganger så store glassplater og tilhørende stort kamera i kulde og snødrev i Yukon. 

Overgangen fra ikke-fotografisk til fotografisk tid er på mange måter en mer dramatisk og skjellsettende omveltning enn vi kanskje tenker over. Fotografiet har hatt stor innvirkning på hvordan vi opplever historien, for med bildene ble alt mye mer levende for oss. Derfor vet vi blant annet hvordan det store gullgraverrushet i Klondike så ut, men ikke hvordan det så ut i Trondheim etter den store bybrannen i 1841, som la halve byen i aske. Fordi vi ikke har bilder fra brannen har du kanskje ikke en gang visst om denne dramatiske hendelsen. På samme måte som vi neppe hadde visst noe særlig om The Great Gold Rush heller, om det ikke hadde vært for fotografiet og Eric A. Hegg.

Packers ascending the summit of Chilkoot Pass (1898). Foto: Eric A. Hegg.

Winter trail up the White Pass (1899).  Foto: Eric A. Hegg.

Workshop-kalender 2025

Jeg skal holde fire workshoper i forskjellige aspekter av fotografi neste år.

Her er kursplanen:

Lørdag 25. og søndag 26. januar 2025: Fine Art Masterclass Printing Workshop.

Fredag 9. til søndag 11. mai 2025: – Det er så tynt, lyset. Minimalisme og form. Å rendyrke sitt uttrykk.

Fredag 22. til søndag 24. august 2025: Lukta av fiks. Sorthvitt mørkerom «old school».

Fredag 19. til søndag 21. september 2025: – Det er så tynt, lyset (trinn II).

Workshopen – Det er så tynt, lyset, trinn II, er for de som tidligere har gjennomført trinn I. Denne workshopen blir derfor ikke utlyst på vanlig måte, men de som har vært med på trinn I blir invitert direkte til å delta.

Du kan lese mer om hver enkelt workshop ved å klikke på lenkene. Velkommen til workshop i 2025!

Alt blir bra!

Torsdag kveld bekreftet Møller Eiendom at Fotografiska skal inn på gamle Deichmanske hovedbibliotek i Oslo. Møller Eiendom kjøpte bygningen for et par år siden og den skal nå bygges om til fotohuset Deich, som åpner i 2027.

Endelig skjer det noe! Planer om et eget hus for fotografi i Oslo har versert i over 20 år gjennom et konglomerat av stiftelser, interesseorganisasjoner og aksjeselskaper – med tilhørende styrer og organer. Det ble inngått en intensjonsavtale med Oslo havn om bygging av et fotografihus på tomta som kalles Sukkerbiten i Bjørvika, og fagre og vidløftige planer ble flagget til allmen begeistring. Fullstendig urealistiske besøkstall og budsjetter ble feiret under påskudd av at det er lov å sette seg hårete mål. Det eneste som har manifestert seg er noen midlertidige utendørs utstillingsvegger på noe som mest av alt ligner en fylling.

Det synes å herske allminnelig enighet om at Fotografiska, med utspring i Stockholm, er en suksess. Både Fotografiska og Møller Eiendom har økonomi og gjennomføringsevne. Fotografihuset i Bjørvika har vel strengt tatt ingen av delene.

Før jeg går videre må jeg skyte inn at jeg har vært vitne til et utall forsøk på samarbeid mellom forskjellige fotoorganisasjoner i Norge siden jeg ble en del av det fotografiske miljøet midt på 1970-tallet. Mye har strandet på at samarbeid over interessegrensene har vist seg vanskelig inntil det umulige, nettopp fordi organisasjonene er nettopp det de er: Interesseorganisasjoner. Fagfotografene har sine interesser, amatørfotografene har sine og kunstnerorganisasjonene har igjen sitt sett med interesser, mål og mening. Pluss alle de andre som liksom skulle være med å dra lasset sammen. At det skulle være mulig å forene krefter bak driften av et fotografihus er en tilsynelatende vakker tanke, mens realiteten nok er at åpenbare interessekonflikter og motsetninger aldri ble helt synlige – fordi Fotografihuset aldri ble reist.

Med Fotografiska på Deich blir ikke Fotografihuset bygd på Sukkerbiten (eller andre steder for den saks skyld). Jeg har med bakgrunn i det jeg har sett av samarbeidsutfordringer opp gjennom årene aldri hatt tro på prosjektet uansett, men nå går det kanskje an å si det høyt uten å bli stemplet som festbrems.

Kanskje var det nettopp dette som måtte til – et privat initiativ fra en eier som ikke trenger å spørre noen om noe som helst. For det har jo, mind you, funket før. Hvis ikke fotograf Leif Preus i sin tid hadde etablert sitt høyst private fotomuseum i Horten (riktignok som en del av Preus Foto AS), med tilhørende galleri hvor han egenrådig bestemte alt, hadde vi ikke hatt noe Preus museum i dag. Fotografiska har på sin side blitt en solid merkevare som har som mål å vise god fotografi som appellerer til et bredere publikum enn smal fotografisk samtidskunst ledsaget av et elitistisk kuratorspråk som, i følge Fotografiskas eier Yoram Roth, virker ekskluderende. I følge Roth har Fotografiska som mål å tiltrekke seg hele tre generasjoner besøkende.

Den smale samtidskunsten har arenaer nok, og overtar stadig flere. Og Fotografihusets midlertidige utstillingsvegger nede i Bjørvika er ikke noe unntak selv om variasjonen her har vært noe større enn for eksempel Fotogalleriet i Oslo, men både Kunstnerforbundet i Oslo, Østlandsutstillingen og Fotografiens Hus – for å nevne noen eksempler – har slik jeg ser det dreid i mer rendyrket samtidsmodernistisk retning de siste årene. 

Fotografiens Hus? Nok et tilsynelatende likt navn, der altså. Fotografiens Hus i Rådhusgata i Oslo ble i sin tid etablert av Norges fotografforbund (fagfotografenes organisasjon) for å romme blant annet NFFs organisasjon samt et galleri. Nå er galleriet skilt ut som en egen del med eget styre og jury og – pang! – så var det samtidsfotokunst opp og nedad vegger der også – så fjernt fra hva fagfotografene steller med som det går an. Hva NFFs medlemmer tenker om dette vet jeg ikke, galleriet er tross alt indirekte finansiert av dem gjennom fagfotografenes kollektive vederlagsmidler.

Jeg mener selvfølgelig ikke at vi ikke skal ha visningssteder for samtidskunst (og jeg har nok større glede av samtidskunst enn folk flest), men vi trenger også djerve – gjerne private – initiativtagere som får ting gjort. Harald Møller i Møller Eiendom er en lidenskaplig samler av fotografi og deler av Møllersamlingen, som den heter, blir nok også å se på veggene som Møller Eiendom selv vil disponere i fotohuset Deich (Fotografiska skal leie en del av den ikoniske bygningen).

Harald Møllers idé om et fotohus var der allerede da bygningen ble kjøpt. Jeg er ikke økonom, men jeg tror ikke Møller gjør dette for pengenes skyld. Vi snakker nok heller con amore, en lidenskap for fotografi – litt sånn som Leif Preus. Jeg håper at Deich kommer til å lønne seg på sikt.

Begeistringen for initiativet og fotohuset Deich synes stor og unison. Jeg er optimist. Dette blir bra!

Moderator Sarah Sørheim med Harald Møller (Møller Eiendom) og Yoram Roth, eier av Fotografiska, på scenen på Deich torsdag lveld.

Fotografiet feier fødselsdag

Den 19. august 1839 ble den første praktisk anvendbare fotoprosessen, daguerreotypiet, offentliggjort av det franske vitenskapsdepartementet – altså for 185 år siden. Hurra!

Daguerres fotografi (utsnitt) fra 1838 er tatt fra taket på bygningen hvor laboratoriet hans lå. Bygningen ble senere revet og erstattet av mer moderne bygg. Fotografiet er her speilvendt for å samsvare med virkeligheten (daguerreotypiene var speilvendte). Mannen som ble det første menneske i et fotografi står nede til høyre.

Den første personen som er avbildet i et fotografi vet definitivt ikke at han blir fotografert. Det er ikke bare fordi han ikke legger merke til fotografen, men fordi fotografiet ikke var oppfunnet ennå!

​Nå er det selvfølgelig litt søkt å si at fotografiet ikke var oppfunnet da bildet ble tatt, ellers hadde det jo ikke vært mulig. Samtidig er det litt sant også, fordi den første fotografiske prosessen ikke var ferdig utviklet. Bildet er ett av mange eksperimenter som Louis Jacques Mandé Daguerre gjorde under utviklingen av daguerreotypiet. Bare noen ytterst få personer visste hva som var i emning. Mannen som får skoene sine pusset på Boulevard du Temple like ved Place du Château d’Eau (i dag Place de la République), var definitivt ikke blant de innvidde.

​Daguerre tok den eksponerte metallplata med seg ned i laboratoriet og utsatte den for kvikksølv-damp. Dampen fungerte som «fremkaller» og et sølvskimrende, vakkert bilde kom til syne. Noen måneder senere, i januar 1839, presenterte han prosessen på et lukket møte i det franske vitenskapsakademiet. Ryktet og lovordene om den nye «magiske» oppfinnelsen spredte seg fort. Den franske stat besluttet å kjøpe Daguerres oppfinnelse og gi den som en gave til verden (bortsett fra England, Frankrike har jo et historisk horn i siden til naboen i vest) og offentliggjøringen skjedde altså 19. august samme år.

​Hvem var mannen på bildet? Det vet vi ikke, verdens første menneske i et fotografi forble ukjent. Det eneste vi vet er det vi kan se av bildet. Han er en forholdsvis ung, kanskje middelaldrende mann, med en stilig hatt. Men hvordan kunne det ha seg at han fikk skoene sine pusset? Skokremen – slik vi kjenner den – var jo ikke oppfunnet, den heller! Det man hadde på denne tiden var en type «skokrem» med sot, som ble brukt til å matte og mørkne skotøy. Ut fra posituren og hva vi ellers kan se i bildet, er det i hvert fall rimelig å tolke det som at mannen får skoene sine stelt på ett eller annet vis.

​Boulevarden ser helt folketom ut på dette første kjente fotografiet av et menneske, selv om plassen var et travelt knutepunkt også tidlig på 1800-tallet. For å få et riktig eksponert bilde måtte Daguerre utsette den lysfølsomme plata for lys i ca. ti minutter. Alt som beveget seg i motivet ble derfor helt utvisket. Fotografiet forteller altså ikke sannheten, selv om «løgnen» var helt utilsiktet. Men mannen som fikk skoene sine pusset (hvis det nå var det som skjedde) sto såpass rolig den tiden lukkeren i kameraet var åpen, at han ble rimelig skarpt og tydelig avbildet.

Daguerre fotograferte bildet fra taket på bygningen hvor han hadde sitt laboratorium i Rue de Marais (som i dag heter Rue Yves Toudic) – vegg i vegg med det populære dioramaet som han hadde fått bygd, i det som i dag er Rue Léon Jouhaux. Et diorama var en slags mellomting mellom skyggeteater, dukketeater og kino, med faste og bevegelige kulisser og malte tablåer som ved hjelp av farget lys og andre effekter skapte en illusjon som vi i dag kan sammenligne med tidlig kinofilm. Men film fantes ikke på denne tiden, naturligvis. Først måtte jo Daguerre bli ferdig med å finnet opp fotografiet!

På dette gatehjørnet hvor Boulevard du Temple ender i Place de la République (som ligger bak fotografen), omtrent bak den lille mørkeblå bilen til høyre i bildet, sto mannen som fikk skoene sine pusset her for 185 år siden.

For ti år siden satt jeg på café på Place de la République den 19. august og tenkte at en har jo ikke mer moro enn det man lager selv. 

Lukta av fiks. Kurs i mørkerom

Jeg arrangerer på nytt kurs i tradisjonelt mørkerom i Oslo 22. til 24. november.

Dette er en to dagers spesialworkshop hvor vi fremkaller film og lager forstørrelser i mørkerom på «ordentlig» barytt-fotopapir – ekte silver print med utsøkt kvalitet.

Jeg er spesialist på analogt fotografi og mørkerom, som jeg har jobbet med hele livet, Jeg har lang erfaring som fotograf, billedkunstner og som fagmedarbeider i tidsskriftet Fotografi. Jeg ga ut boka «Mørkerom og lukta av fiks» i 2016, som er en grundig innføring i mørkeromsarbeid, fremkalling og fotografering med film.

På denne workshopen lærer du filmfremkalling for hånd og veien fram til den perfekte forstørrelsen via optimal behandling av fotopapiret. Vi går gjennom kjente mørkeromstriks som valg av materialer (film, fotopapir og kjemi), kontrollert justering av forstørrelsen gjennom skygging og etterbelysning, kontrastkontroll, riktig fremkalling og etterbehandling (fiksering og toning). Mesteparten av undervisningen foregår «hands on» i mitt mørkerom på Frysja kunstnersenter på Kjelsås i Oslo, derfor er antallet deltagere begrenset til seks.

Det serveres lunsj begge dager. Lørdagen holder vi på utover kvelden og det serveres god, hjemmelaget middag. Alle måltider er inkludert i kursavgiften.

Kursinnhold fredag:
– Slik fremkaller du sorthvitt film selv.

Kursinnhold lørdag:
– Valg av fotopapir for forstørrelsen:
Typer, egenskaper og overflater.
Variokontrast kontra fast gradert fotopapir.
– To-bads fiksering for maksimal holdbarhet.
– Forstørrelsesapparatet:
Kondensorlys, diffust lys, kaldtlys.
– Praktisk forstørrelsearbeid:
Test av mørkeromslyset (slørtest).
Skygging/etterbelysning.
Forbelysning av fotopapiret («flashing»).
Splitteksponering.
Softing.

Kursinnhold søndag:
– Praktisk forstørrelsearbeid fortsetter, nå skal du lage dine egne forstørrelser.
– Retusj.
– Seléntoning for bedre holdbarhet, nøytral bildetone og intensivering av sorte bildepartier (økt maksimalsvertning/DMax).
– God arbeidsflyt. Skylling og tørking.
– Sletting av krøllete forstørrelser i varmepresse. montering med passepartout.

Fredag: Kl 18.00 til 21.00.
Lørdag: Kl. 09.00 til 21.00. (Middag 17.30 til 18.30).
Søndag: Kl 09.00 til 17.00.

Kursavgift: Kr. 6.950.
Inkludert i kursavgiften:
– Lunsj lørdag og søndag.
– Middag lørdag.
– Forbruksmateriell.
– Kaffe, te, mineralvann, snacks, frukt under hele workshopen. Måltidene tilberedes av egen kokk. Du blir garantert ikke skuffet.

For fullstendig informasjon og påmelding se Kursfabrikken.no.

Lith print

Lith print betyr å overkesponere fotopapiret i mørkerommet og deretter fremkalle det i en spesiel «lith»-papirfremkaller. Resultatet kan være en slående grafisk effekt.

Lith print på gammelt Ilford Galerie fotopapir. Lang fremkallingstid (ca. 10 min) i lith-fremkaller ga en uventet effekt i himmelen. Den grafiske effekten er ikke i negativet, den har oppstått i lith-prosessen. Lith-effekten tilfører bildet en kvalitet en vanlig forstørrelse ikke har. Bildet er tonet i tiokarbamid-bruntoner.

Men om effekten kan være fin, nedsiden er at prosessen er tilnærmet umulig å kontrollere. Det neste bildet du fremkaller blir ikke likt det foregående, selv om eksponeringen av fotopapiret er den samme. Dette har sammenheng med at spesialfremkalleren du bruker fort blir oksydert – eller «utslitt» om du vil – pluss at når bildet først kommer til syne i fremkallerskåla skjer det fort. Du må passe på å nappe det ut av fremkalleren akkurat i riktig øyeblikk.

Fremgangsmåten er som følger: Fotopapiret du skal lage forstørrelsen på skal eksponeres to til tre ganger lenger enn om bildet blir fremkalt i en tradisjonell papirfremkaller (når du lager en vanlig sorthvitt-forstørrelse slik vi normalt arbeider i mørkerom). Det overeksponerte fotopapiret legges deretter i en spesiell lith-fremkaller (som du kan kjøre ferdig eller blande selv). Til og begynne med ser det ikke ut til å skje noen verdens ting, men etter tre, fire minutter (kanskje enda lenger) kommer bildet til syne. Og nå skjer det plutselig masse, bildet synes plutselig ferdig fremkalt i løpet av sekunder. Da napper du det ut av fremkallerskåla og over i stoppebadet – forhåpentlig i riktig øyeblikk. Er du for sen, blir bildet litt for mørkt. Lar du det ligge enda lenger i fremkalleren blir det alt for mørkt med gjengrodde skygger.

Så tilfeldighetene rår. Og når du forsøker å lage et nytt bilde blir det garantert litt forskjellig fra det første. Etter et par timer er fremkalleren så oksydert og oppbrukt at du må blande ny. Å lage et opplag på for eksempel fem like eksemplarer av bildet kan du bare glemme – hvert bilde blir et unikat.

Så er det verdt strevet? Oppsiden er at når det sitter, så sitter det så innmari. Selv om det bare blir det ene, verdifulle eksemplaret.

Moderne variokontrast-fotopapirer fungerer dårlig – eller ikke i det hele tatt – til lith printing. Det beste er gamle utgåtte travere som for eksempel Ilford Galerie, Agfa Brovira og Record-Rapid, eller eldre papirer fra Foma eller Oriental Seagull. Jeg har kun arbeidet med barytt-papirer. Jeg har endel av dette i fryseren, pluss franske Guilbrom (nå Berrger). Når papiret først fungerer til lith printing er det ikke nødvendigvis så avgjørende hvilket papir du bruker, resultatet varierer mye mer med hvor i fremkallerens «levetid» du befinner deg, hvor lenge du belyser papiret og hvor lang fremkallingstiden blir. I flere av lith-fremkallerne må du gjerne kjøre gjennom et bilde eller to (eller et ark kraftig belyst fotopapir) før den begynner å fungere som en lith-fremkaller. Deretter har du mellom en og to timer på deg før fremkalleren må skiftes og du begynner helt på nytt igjen.

Du får oftest en varm til sepiabrun tone i bildene. Jeg valgte å tone bildene i en tiokarbamidtoner som gir litt mer rødbrun tone. (Se boka mi Mørkerom og lukta av fiks for oppskrift).

Hvis du vil kjøpe ferdig lith-fremkaller må du bestille den fra utlandet, for eksempel fra Fotoimpex i Berlin. Fremkalleren heter Moersch Easylith.

Du kan også blande fremkaller selv. Jeg brukte denne oppskriften:

Lith fremkaller ID 13/Ansco 70:
Del A
750 ml vann ca 40 grader
25 g hydrokinon
25 g kaliummetabisulfitt
25 g kaliumbromid
Vann til 1000 ml

Del B
750 ml kaldt vann
50 g kaliumhydroksyd
Vann til 1000 ml

Vær forsiktig når du blander del B, kaliumhydroksyd blir varm når den blandes ut så rør den ut forsiktig i små porsjoner. Fredig bruksblanding er 1 del A + 1 del B + 4 deler vann. Fremkallingstiden vil typisk ligge mellom tre og fem minutter. Det hjelper å varme opp fremkalleren litt (for eksempel til 25 til 30 grader). Kjemikaliene du trenger kan du kjøpe i Norge. Jeg bestiller fra Silver and Light.

Og hvis du vil sette deg mer inn i lith printing kan jeg anbefale to bøker:

Adrian Ensor: B & W Photo-Lab: Advanced Processing and Printing (RotoVision SA, ISBN 2-88046-500-1).
Christina Z. Anderson: The Experimental Darkroom (Focal Press, ISBN978-1-032-13186-3).

Begge disse bøkene omhandler også en rekke andre temaer enn lith printing.

Et elgkranium jeg fant og fotograferte i Nordmarka utenfor Oslo for mange år siden, slik bildet ser ut i en vanlig storthvitt-forstørrelse på Ilford Multigrade FB fotopapir.

Samme bilde fremstilt som lith print på Guilbrom barytt fotopapir, tonet i tiokarbamid bruntoner. Vi ser at lith-prosessen forsterker kornstrukturen som knapt er synlig i en vanlig sorthvitt-forstørrelse.

Slik ble det på Ilford Galerie barytt fotopapir, som også er tonet i tiokarbamid bruntoner. Her ser vi enda tydeligere at lith-prosessen forsterker kornstrukturen i bildet.

Dette bildet er et forholdsvis kraftig utsnitt fra et småbildenegativ (Ilford FP4 film) og kornstrukturen blir som et kornraster. Tiokarbamid-tonet lith print på Ilford Galerie.

Mot kveld

Jeg har samlet noen historier, minner og refleksjoner i en ny bok som jeg har kalt Notater. Den er kun trykt i noen få “print-on-demand”-eksemplarer – kanskje jeg tilbyr den som pdf eller e-bok – foreløpig legger jeg ut smakebiter.

MOT KVELD (1999). Det var en varm og fin sommerkveld, der ute på landstedet. Det var knapt et vindpust. Vi satt og pratet, noen tok en røyk, andre et glass. Kveldssola var mild og vennlig, og selv da sommernatten nærmet seg var det ennå varmt.

Hun var syk. Vi visste det og det preget samværet denne ettermiddagen og kvelden. Vi visste at det var siste gangen vi var sammen akkurat her, på denne fredede pletten.

Enhver står alene på jordens hjerte
truffet av en stråle fra solen:
og det er plutselig kveld.

(Salvatore Quasimondo).

Gjerde + Concept Art Orchestra

For et par år siden fikk jeg en forspørsel fra den tsjekkiske komponisten og musikeren Štěpánka Balcarová om hun kunne få skrive musikk og fremføre denne til noen av mine minimalistiske vinterbilder. Jeg kjente hverken til Štěpánka eller hennes musikk fra før, men fant fort ut gjennom litt googling og lytting at – ja, dette vil jeg gjerne være med på.

Štěpánka hadde sett mine bilder i boka 100 Norwegian Photographers fra 2019 (Hatje Cantz Verlag, red. Ina Otzko). I løpet av 2023 hadde hun skrevet verket «Gjerde» (tittelen er hentet fra et bilde av et gjerde som jeg fotograferte på Eidsvoll en gang på 1970-tallet).

Stykket ble første gang framført i kulturhuset Dox+ i Praha i oktober i fjor, deretter under Jazzfest i Brno i Tsjekkia – og på Victoria jazzscene i Oslo – med Balcarová (trompet), Malgorzata Hutek (vokal) og The Concept Art Orchestra, under ledelse av den norske musikeren og orkesterlederen Helge Sunde. Andre musikere i The Concept Art Orchestra hadde skrevet musikk til bilder av andre fotografer og bildene ble projisert som en del av konsertene.

Jeg var til stede under premieren i Praha og under konserten på Victoria jazzscene i Oslo, og har laget denne filmen. Lydopptaket er gjort i Praha av Radio Česko (Tsjekkias nasjonale radiokanal).

Dette bildet av et gjerde utenfor Eidsvoll, fotografert en vinterdag i 1978, inspirerte den tjekkiske musikeren og komponisten Štěpánka Balcarová til å skrive et musikkstykke med nettopp tittelen «Gjerde», urframført på Dok+ i Praha høsten 2023.

Fotball

Jeg har samlet noen historier, minner og refleksjoner i en ny bok som jeg har kalt Notater. Den er kun trykt i noen få “print-on-demand”-eksemplarer – kanskje jeg tilbyr den som pdf eller e-bok – foreløpig legger jeg ut smakebiter. Og i dag tenkte jeg det passet med en tur til hjemmebana til Ottestad Idrettslag utenfor Hamar – sett gjennom et 28 mm vidvinkelobjektiv gjennom nettigmaskene fra «bak mål». Det er som kjent altfor lite fotball i verden.

« BEST UTEN BALL (1971). Da jeg gikk på gymnaset på Hamar frilanset jeg for lokalavisa Hamar Stiftstidende. Jeg fotograferte blant annet lokale fotballkamper i de lavere divisjonene i helgene. Det var jo om å gjøre å få med scoringene, selvfølgelig – eller andre situasjoner som var karakteristiske for kampen, helst så tett på som mulig. Det var ikke alltid ballen ble med i bildet, men avisene hadde sin egen løsning: Man hadde rett og slett et lite lager av fotballer klipt ut fra andre fotballbilder, så man fant bare en ball i noenlunde riktig størrelse og limte inn i bildet som manglet ball. Før offset-trykk ble vanlig ble det laget klisjeér for å kunne trykke bilder og trykkvaliteten var såpass dårlig at manipulasjonen ikke syntes på trykk uansett.

​Bildene uten ball kunne altså ikke brukes i avisa, men jeg har flere slike bilder som jeg synes er mye mer visuelt spennende enn bildene med ball. Og med mye mer «rom» i bildene en sportredaksjonene ville ha. »

Isbre kalver

Jeg har samlet noen historier, minner og refleksjoner i en ny bok som jeg har kalt Notater. Det er ikke noe prangende verk, foreløpig trykket i kun noen få “print-on-demand”-eksemplarer. Kanskje jeg tilbyr den som pdf eller e-bok – vi får se, men jeg tenkte uansett å legge ut noen smakebiter. Dette er fra 2010.

NORDAUSTLANDET, SVALBARD (2010). På fotoekspedisjon rundt Svalbard var jeg alltid på dekk når båten var i bevegelse og det var noe å se. Spise kunne vi gjøre når det var rene transportetapper, sove når vi hadde ankret opp for natten.

Du vet aldri når muligheten er der, jeg er alltid på vakt. Så da jeg hørte det dype drønnet i isen og et voldsomt brak inne fra brefronten hadde jeg umiddelbart kameraet til øyet. En stor del av brefronten veltet utover, nesten som i majestetisk, langsom kino, traff vannflaten og fortsatte ned i dypet – før isfjellet kom opp igjen som en rekyl. Mye bråk og ståk og kaskader av sjøsprøyt og issprut. Ingen andre rakk å få det med seg, for de var ikke på vakt.

Soloppgang i Egeerhavet

Jeg har samlet noen historier, minner og refleksjoner i en ny bok som jeg har kalt Notater. Det er ikke noe prangende verk, foreløpig trykket i kun noen få “print-on-demand”-eksemplarer. Kanskje jeg tilbyr den som pdf eller e-bok – vi får se, men jeg tenkte uansett å legge ut noen smakebiter. Den første er fra 1977 og livet har jo tatt noen vendinger siden den gang, for å si det sånn.

Soloppgang i Egeerhavet (1977). Vi hadde kommet til Athen dagen i forveien etter å ha reist i flere dager med tog gjennom Europa. Vi tok bussen ut til Pireus på ettermiddagen og sjekket når det gikk ferger til øyene. Vi hadde ingen spesielle planer, og fant en kveldsavgang til Chios. Chios ligger nord i Egeerhavet, mot kysten av Tyrkia. Vi forlot Pireus i kveldinga, og sovnet i soveposene våre på dekk.

​I fire-, femtida på morrakvisten kom vi fram til Chios. Det skramlet i ankerkjettinger og det var et yrende og støyende liv da små lastebiler med varer og grønnsaker hastet av og på den store ferga. Det var fremdeles bekmørkt og alle syntes å ha det forferdelig travelt til ilter fløyting og roping. Folk småløp av og på med all verdens pikkpakk. Fergelemmen ble hevet og ferga stimet ut av havna på vei til neste anløpssted. Snart var lysene fra båten bare noen prikker i nattemørket.

Det var blitt helt stille igjen, og folketomt på kaia. Vi sto der litt søvndrukne og lurte på hva vi skulle finne på fram til resten av byen våknet til liv og bussene begynte å kjøre. Løsningen ble en liten havnekneipe. Den åpnet grytidlig de dagene det var fergeanløp og vi satte oss ned og bestilte kaffe. Det ble fort lysere og snart steg sola opp av havet. Kaféverten sto i døra og så sola stå opp, slik han sikkert hadde gjort hundrevis av ganger tidligere. Det var første gangen jeg så sola stige opp av Egeerhavet. I kameraet satt det en Kodachrome lysbildefilm. Endelig var vi her, ute på de greske øyer.

Med Ane Norberg (1955 – 2023).

Ny bok: Notater

Jeg har samlet noen historier, minner og refleksjoner i en ny bok som jeg har kalt Notater.

Det er ikke noe prangende verk, men drøyt 80 sider produsert som “print-on-demand”. Det er en ganske kostbare publiseringplattform så foreløpig har jeg bare trykket noen få eksemplarer. Kanskje jeg tilbyr den som pdf eller e-bok – vi får se. Foreløpig tenkte jeg å publisere noen smakebiter fra boka her på bloggen min og på sosiale medier, så stay tuned som det heter.

Vi ser traner

Da jeg var ung snek vi oss av og til inn på traner ved hytta vår i Ringsakerfjellet. Vi visste at tranene var kommet da vi hørte de karakteristiske trompetlignende støtene i kveldinga, og de flotte fuglene fløy over. Det var umulig å komme tett innpå de, til det var tranene altfor sky. Den store, våte drømmen for oss ivrige fotoamatører i Hamar Kamera Klubb var å reise til Hornborgasjön i Sverige, overnatte i et fotoskjul for å være tett på og fotografere tranedans med det vi den gang hadde av heller moderate og lite lyssterke teleobjektiver.

For ved Hornborgasjön kryr det av traner hver vår. Flokker med traner mellomlander her for å hvile og spise på vei nordover til hekkeplassene. Det svenske fotomagasinet Foto & Filmteknik hadde hvert år på 1960-tallet fantastiske bilder (syntes vi) av tranedansen ved Hornborgasjön.

Men hvor var nå denne Hornborgasjön? Sør i Sverige et sted, javel. Det kunne like gjerne vært et sted i Afrika. På denne tiden hadde vi knapt vært i Oslo. Å komme seg til Hornborgasjön framsto som en nesten uoverkommelig ekspedisjon. Ingen av oss hadde førerkort ennå, langt mindre bil. 

Så vi kom oss aldri til Hornborgasjön. Det ble med drømmen hver gang Foto & Filmteknik presenterte nye bilder av den årlige tranedansen.

Like før påske i år fikk jeg en hyggelig invitasjon i mailboksen. Tilfeldighetene vil det nemlig slik at en kar jeg – av alle ting – har seilt sammen med over Atlanteren på Christian Radich, bor like ved Hornborgasjön. Om vi hadde lyst til å ta turen nedover? Komme til middag på lørdag, bli over en natt og så kjøre ned til Hornborgasjön på søndagen. Tranene er i anmarsj fra vinterkvarterene lenger sør!

Det som fortonte seg som en ekspedisjon mot ukjent sted for over 50 år siden er i dag fire timer unna med bil. Og helt i sydenden av Hornborgasjön var rundt 8 000 traner nå samlet på et lite område. Når de flokker seg sammen og er så mange er de ikke like sky som når du ser de parvis langt inne i myra hvor de hekker. Avstanden her er av og til ikke mer enn 30 meter, enda det er mange mennesker samlet langs veien som går like ved sjøen.

Nå skal det sies at min motivkrets hovedsaklig har dreid seg om annet enn fotografering av dyr. Men for all del, av og til byr det på muligheter til å lage bilder i et minimalistisk formspråk, som er mer min greie. Og siden jeg som alle frilansfotografer og fotokunstnere jeg kjenner har tjent meg rik på bildene mine, er jeg i dag godt bestykket med fotoutstyr som enten ikke fantes eller var utenfor rekkevidde da jeg var ung. Blant annet et lyssterkt og sylskarpt 400 mm teleobjektiv. Det er sikkert mulig å få like gode bilder fra en fluktstol langs veien som fra et trangt fotoskjul midt i flokken med traner.

Jeg fotograferte hovedsaklig på sorthvitt film de timene vi tilbrakte ved Hornborgasjön, kanskje litt inspirert av de kornete sorthvittbildene Foto & Filmteknik publiserte på 1960-tallet, men mest fordi det er mitt foretrukne uttrykk. Men da jeg sto der, hvor motivene jeg drømte om som ung fotoentusiast utspilte seg rett foran øynene mine, var det akkurat som noe av magien ble borte. Skal det være så enkelt, liksom. En nydelig regnbue dannes bak flokken av traner, lyset kunne avgjort vært verre. Ikke har jeg gått langt og båret tungt. Ikke har jeg frosset. Ikke har jeg ventet i timevis. Ikke er jeg svett. Jeg sitter makelig på kafé og kan rusle ut med kameraet i hånden og gå inn igjen og fortsette å drikke kaffe.

Når ting kommer for lett til deg, dugger vanen for pupillen. Jeg trenger å være skjerpet. Å snike seg inn på tre traner i myra, med bare et 55 mm normalobjektiv på et nyinnkjøpt speilreflekskamera, og ta to, tre eksponeringer da de på lang avstand værer oss og tar til vingene, er kanskje et dårlig utgangspunkt for spennende bilder. Men det var det jeg hadde. Kraftig forstørrelse måtte til. Det teknisk ufullkomne resultatet hadde allikevel en nerve i seg, det ble et uttrykk i det. Bildene jeg fotograferte ved Hornborgasjön over 50 år senere er jo på flere måter bedre, og i tråd med det jeg forsøkte å få til, men allikevel har de to sammenstilte bildene jeg har kalt «Vi ser traner» fra 1969 en kvalitet som jeg setter pris på, selv om jeg ikke helt kan forklare hva det er. 

«Vi ser traner» (1969). Jeg hadde ikke teleobjektiv til speilreflekskameraet mitt den gangen, så jeg måtte forstørre bildene kraftig for at tranene i det hele tatt skulle synes. Og for å få opp kontrasten i det ferdige bildet kontaktkopierte jeg forstørrelsene på et nytt ark fotopapir og fikk da et negativt bilde på papir. En ny kontaktkopi på fotopapir ga igjen et positivt bilde – med økt kontrast. Strukturen i papirnegativet synes i det ferdige bildet, som jeg liker godt. Det har noe over seg som jeg ikke helt kan forklare.

Traner ved Hornborgasjön 2024.

«Glemt» teknikk: Solarisasjon

Som ung fotoamatør eksperimenterte jeg i mørkerommet med en teknikk vi kalte solarisasjon, selv om den riktige betegnelsen var sabattier-effekt. Skjønt det var ikke helt riktig det heller, men mer om det senere. Hva var det vi ville oppnå?

Når du i mørkerommet slipper vanlig, hvitt lys til et sorthvittbilde som bare er delvis fremkalt, og før det er fiksert, da blir også de lyse partiene i bildet mørke – naturlig nok. Fotopapiret blir jo sort der det er belyst. Så de lyse partiene (for eksempel en lys himmel) i en delvis fremkalt forstørrelse som ennå ligger i fremkallerskåla, vil også bli mørke. Bare litt hvitt lys gir bare litt grå himmel, mens mye lys vil gjøre hele bildet sort. Med en akkurat passe dose hvitt lys blir lyse partier akkurat passe mørke, og – her kommer det spennende – i konturene mellom tonevalørene i bildet oppstår det en lys, tynn «glorie», som en tynn strek.

I dag kan du lett legge på denne effekten i et digitalt bilde med filteret Solarize i Photoshop. Jeg har derimot brukt en dag i mørkerommet til å utforske den opprinnelig manuelle og helanaloge teknikken. I gamle dager slumset vi i vei uten å ha nøyaktig kontroll på ettereksponeringen med hvitt lys, og resultatene ble litt tilfeldige. Ved koble et eksponeringsur til en 40 W lyspære hengende over fremkallerskåla, fikk jeg nøyaktig kontroll på effekten.

Trikset er å korte litt ned på normal eksponeringstid når du lager en forstørrelse. Prøv å redusere eksponeringstiden med 20 til 30 prosent. Når fotopapiret er fremkalt ca 75 prosent av normal fremkallingstid, utsetter du forstørrelsen for hvitt lys noen få sekunder, kanskje så kort som ett sekund eller mindre. Deretter lar du bildet fremkalles ferdig.

Jeg var nysgjerrig på å se om sabattier-effekten kunne ha noen kreativ verdi for meg. Inspirert av mine ungdommelige eksperimenter – og med en følelse av at jeg ikke hadde utprøvd dette tilstrekkelig – hadde jeg valgt ut noen bilder hvor jeg tenkte sabattier-effekten kunne tilføre bildet noe ekstra. Men for å gjøre oppsummeringen kort: Det er og blir et sidespor – for min del, altså. Artig, men ikke så mye mer.

Slik var det ikke for den amerikanske fotografen og kunstneren Man Ray. Han benyttet seg av effekten i flere av sine bilder i mellomkrigstiden, etter at hans assistent, elskerinne og – ikke minst – fotograf Lee Miller tilfeldigvis «gjenoppdaget» effekten som på den tiden hadde gått mer eller mindre i glemmeboken. Ved et uhell kom det lys til noen filmer under fremkalling, og Man Ray videreutviklet og brukte teknikken i flere av sine mest kjente bilder, blant annet et portrett av Miller.

Det jeg derimot oppdaget da jeg prøvde ut teknikken nylig var at en svært kort etterbelysning demper høylysene uten å gi den typiske sabattier- eller kontureffekten – i hvert fall ikke slik at den er spesielt fremtredende. Ved noen typer motiver oppnår jeg en nesten sølvskimrende, lys grå tonevalør i de lyse partiene, noe som legger hele bildet i et dypere toneleie. Ved første øyekast ser det bare ut som lav kontrast, men altså et markant neddempet uttrykk (minner litt om desaturering av fargene i et fargebilde). Akkurat denne effekten tar jeg med meg videre.

Vi kalte det altså solarisasjon der vi eksperimenterte med dette i mørkerommet da jeg var ung. Solarisasjon er derimot en effekt som oppstår ved veldig kraftig overeksponering. På et bilde hvor for eksempel solskiven er med i bildet kan sola fremstå som sort i stedet for hvit. Den kraftige overeksponeringen har «vendt» tonen. Denne effekten har ingen bildemessig verdi og er (var) en uønsket effekt med sorthvitt film. Sabattier-effekten – som er den fremgangsmåten jeg viser noen resultater av her – ble beskrevet av den franske vitenskapsmannen Armand Sabatier i 1862, men siden navnet hans ble feilstavet med to t-er i stedet for en ble det for ettertiden kalt sabattier-effekten.

Her har forstørrelsen fått så mye hvitt lys (mens det ennå ligger i fremkallerskåla) at himmelen er blitt ganske mørk (den er opprinnelig nesten helt hvit). Gresset er allerede fremkalt til en grå tone da fotopapiret utsettes for hvitt lys og det fremkalte sølvet her virker som en skyggemaske som demper virkningen, og disse valørene påvirkes ikke like mye. Den litt underlige effekten som oppstår, i tillegg til de hvite konturene, er at bildet ser ut som et negativt og posistivt bilde på samme tid.

Bildet til venstre har fått veldig lite etterbelysning med hvitt lys slik at det det kun oppstår en lys grå valør i det hvite (jfr. den hvite kanten rundt bildet som er blitt lys grå). Den hvite konturen er godt synlig rundt pipa. Bildet til høyre har fått en kortere grunneksponering, men noe mer hvitt lys. De lyse partiene blir mørkere, samtidig som opplevelsen av et negativt bilde er mye sterkere.

Eksperiment fra 1970. Negativet ble forstørret på et stykke grafisk film med veldig høy kontrast, og etterbelyst med en liten dose hvitt lys under fremkallingen. Deretter ble bildet på den grafiske filmen kontaktkopiert på et nytt stykke grafisk film, før det ble forstørret på fotopapir (også det med høy kontrast).

Den kulturelle generasjonskløften

Artisten Bjørn Eidsvåg (70) var for en tid siden leid inn til et event hvor han fikk en ung jente som sin personlige assistent. Bjørn who? Den unge jenta ante ikke hvem Bjørn Eidsvåg var. «Hvis de unge ikke vet hva jeg driver med, hva kan jeg gjøre med det?» spurte Eidsvåg.  «Bli med på ‘Hver gang vi møtes’ på TV2», var svaret. «Det er et program også unge ser på».

I programmet møtes unge og eldre artister – og de gjør nye og ofte veldig annerledes versjoner av hverandres låter.

Det kommer mye fint ut av disse musikalske møtene, hvor det også er med unge artister som jeg knapt har hørt om. Så det går begge veier, dette. Og jeg har hørt mange unge, flinke artister med flotte stemmer i «Beat for beat» på NRK1. Det er bare det at jeg ikke aner hvem de er. 

Det virker som gamle og unge aktører i kulturfeltet følger mindre og mindre med på hverandre, og at vi dermed er i ferd med å havne på forskjellige kloder, basert på alder. De plattformene hvor vi møtes i dag, appellerer til helt forskjellige aldersgrupper.

På 1960-tallet hadde den amerikanske TV-kanalen CBS et innarbeidet talkshow med Ed Sullivan som vert. Sullivan og staben hans var forholdsvis konservative folk, men de introduserte en rekke rockeartister for et amerikansk publikum. Elvis Presley, The Rolling Stones, The Doors med flere fikk et stort publikum gjennom programmet som «alle» så på. Sullivan likte hverken rock eller unge gutter med lagt hår, men hadde rockegrupper med i showene for seertallenes skyld. Resultatet var nå en gang at både gammel og ung var like orientert om det «nye», det var ikke så mange TV-kanaler å velge mellom. I dag er virkeligheten en helt annen.

Hva med fotografiet? Jeg har inntrykk av at det også her er et tydeligere generasjonsskille enn for noen tiår tilbake. De i 20-åra vet ikke hvem etablerte fotografer og kunstnere er, og de som har rundet 40 og – ikke minst – de som er litt opp i åra, har null kjennskap til unge talenter. Du skal nok være veldig interessert for å følge med på alt, og så interesserte er ikke de fleste av oss. Da blir det bekvemmelig å forholde seg til den siden av generasjonskløften man befinner seg. Jeg ser det tydelig på for eksempel en del utstillingsåpninger i fotografi-feltet hvor det er stort sett er bare unge fotostudenter å se.

Jeg hørte nylig i nyhetene at Spellemannsprisen ikke lenger skal vises på NRK, men strømmes på TikTok.

Jeg vet ikke om det er mulig å gjøre noe med den kulturelle generasjonskløften. Pessimisten i meg tror ikke det. Men det hadde vært kult med et «Hver gang vi møtes» for fotografer!

Bøker oppdatert

Jeg har gitt ut flere bøker på eget forlag (Fotografisk forlag), og jeg har nå oppdatert tilbudet av mine egne fotografiske bøker.

Bøkene jeg lister opp under er trykt i opplag, utstyrt med ISBN-nummer og registrert i den norske bokdatabasen, slik at boka kan bestilles i bokhandelen om du ikke vil bestille direkte hos Fotografisk forlag og få den tilsendt i posten:

I Am Standing Here To See. Morten M. Løberg: Arbeider 1976 – 2018. En retrospektiv monografi over kunstnerisk arbeid (forord av professor emeritus Øivind Storm Bjerke).

Mørkerom og lukta av fiks. En innføring i fotografering på film og tradisjonelt mørkeromsarbeid.

50 år med Fotografi. Historien om tidsskriftet Fotografi 1968 – 2018. (Forlaget Fotografi).

Fotografi mellom fiksjon og virkelighet. Intervjuer og portfolio-presentasjon av 11 norske fotografer presentert i tidsskriftet Fotografi.

Følgende bøker er POD-bøker (print-on-demand) og blir produsert ved bestilling. Det kan altså være ventetid. Bøkene produseres av Blurb.

En stipendiat i Paris. Notater og betraktninger fra et fire måneder langt kunstneropphold på Cité Int. des Arts.

Bella 66. En biografi om Morten M. Løbergs liv og virke.

Pinhole. Et utvalg pinholebilder av Morten M. Løberg. 

Morten Løberg store fotopapirtest. Pdf-fil som sendes på mail. I samarbeid med Fotomag, magasinet for foto og video.

For å bestille send mail til mail@mortenloberg.no. Husk å oppgi navn, postadresse og mobilnummer. Bøkene tilsendes i posten med faktura vedlagt. Porto tilkommer.

Testing, testing…

Jeg har brukt mange forskjellige filmer og fremkallere opp gjennom årene, men når jeg ser på de ferdige bildene jeg synes er verdt å vise frem, ser jeg at de forskjellige kombinasjonene har fint lite å si. Motivet trumfer teknikken.

Filmer og kontaktkopier av tester jeg gjorde på 1970-tallet.

Det betyr ikke at det er likegyldig hva slags film eller fremkaller du bruker. Hvis jeg har ønsket en tydelig kornstruktur i bildet har jeg naturligvis brukt en mer lysfølsom film og en fremkaller som gir distinkt korn, men ellers: Det betyr mindre enn man skulle tro hvilken film og fremkaller du bruker.

Jeg sier ikke at det ikke er forskjell, men jeg har kommet til at betydningen av dette er overdrevet og at gevinsten ved bruke livet på å grave seg ned i dette er begrenset. Og jeg har testet mye, takket være den nysgjerrige fotonerden i meg. På 1970-tallet fotograferte jeg testmotiver med mange forskjellige lav- og middelfølsomme filmer fra Kodak, Agfa og Ilford, som jeg fremkalte i en rekke forskjellige filmfremkallere. Deretter forstørret jeg bildene og studerte korn, skarphet og tonevalører. Ingen vitenskapelig test med masse måleutstyr og greier, men en visuell bedømmelse. Min teori har alltid vært at hvis jeg ikke kan se noen forskjell så blåser jeg i om den kan måles – og de synlige forskjellene var mindre enn jeg ventet meg. Mange av testbildene så til forveksling helt like ut.

Jeg gjorde samme erfaring da jeg for noen år siden på nytt testet forskjellige filmer i forskjellige fremkallere i forbindelse med boka Mørkerom og lukta av fiks, en innføring i mørkeromsarbeid. Så lenge du eksponerer og fremkaller korrekt (slik at forstørrelsene blir så like som mulig), er forskjellige små og tildels ubetydelige. Du skal med andre ord forstørre bildet veldig mye før det er synlige, om enn små, forskjeller. Motivet trumfer alltid de fototekniske spissfindighetene.

På analoge sider på nettet hagler det med innlegg som viser resultatet med film ditt fremkalt i fremkaller datt. Bildene som vises er ofte ganske kjedelige! Her er det visst ikke noe ønske å lage et godt bilde fordi man har en visuell idé. Nei, det er stort sett bare ordinære, men pene, motiver. Dagsorden er testing og atter testing på jakt etter mikroskopiske forskjeller. 

Hva hjelper det at man mener å ha funnet en ideell kombinasjon av film og fremkaller hvis man ikke evner å se gode motiver? Hva er vitsen med å sette film i kameraet hvis man ikke har noe interessant å fotografere?

Det som faktisk spiller en rolle er at filmen blir riktig eksponert og fremkalt, slik at du har detaljer i skyggene og riktige valører i høylysene. Dette er verdt å teste. Mange filmer (de fleste) holder ikke helt det de lover med tanke på lysfølsomhet. En ISO 125 film kan i realiteten ha en følsomhet på ISO 100 eller ISO 80. Samtidig kan lysmåleren din ha avvik inntil et halvt lystrinn (en halv blender) uten at det regnes som feil. Altså bør du teste hva som er reell lysfølsomhet med en bestemt film i akkurat ditt kamera (eller med akkurat din lysmåler). Deretter må du ved behov justere fremkallingstiden slik at høylysene får riktig valør. Alt dette beskriver jeg i boka mi Mørkerom og lukta av fiks.

Når du har dette på plass spiller det veldig liten rolle hvilken ISO 125 film du bruker og hvilken standard filmfremkaller – jeg vil nesten si hvilken som helst fremkaller – du velger.

Hvem skal dele ut stipend? Eller: Vår tids nedprioritering av kvalitet

Stipend er et ettertraktet gode. Antallet søkere er alltid høyere – til dels mye høyere – enn antallet tilgjengelige stipender. Her er det rom for mye krybbebiting.

Å øke antallet stipender er selvfølgelig en mulighet, men det vil aldri bli nok. Det vil alltid være flere søkere enn stipender. Krybbebitingen vil fortsette.

Slik vi ser blant forfatterne i disse dager. Den norske Forfatterforening (DnF) forvalter gjennom sitt litterære råd nærmere 150 forfatterstipender gjennom ordningen Statens kunstnerstipend. Forfatterforbundet (FF) forvalter ingen, mens Norsk faglitterær forfatterforening (NFFO) har ni. Ikke overraskende vil FF ha en del av kaka, og regjeringen ønsker å slippe flere til.

Det virker naturligvis umiddelbart rettferdig og innlysende at kaka må deles på alle. Men er det så enkelt? Jeg var med i fagpolitisk arbeid i Forbundet Frie Fotografer (FFF) da de slåss for å få kontroll over Statens kunstnerstipend til fotografer. Det var ikke mange stipendhjemler vi snakket om den gangen, men historien er denne:

Da FFF ble stiftet i 1974 besto fotografens stipendkomite av to representanter fra Norges fotografforbund (NFF), altså fagfotografene, og en representant fra sammenslutningen av fotoklubber Norsk Selskap for Fotografi (NSFF), altså amatørfotografene. I og med at Statens kunstnerstipend skal tildeles kunstnere (det ligger jo i navnet, og i statuttene som blant annet sier «ved tildeling skal det leggjast vekt på kunstnarisk kvalitet og aktivitet»), krevde FFF å få oppnevne representanter til stipendkomiteen. FFF fikk tidlig en representant, på bekostning av NFF. Siden ble også NFFSs representant erstattet av en representant for FFF – til NSFFs protester. FFF krevde også den siste representanten siden NFF ikke var en kunstnerorganisasjon. Inntil så skjedde levde man forsåvidt godt med at representanten fra NFF også var (eller godt kunne vært) medlem i FFF.

Grunnlaget for FFFs krav den gang, og grunnlaget for at Den norske Forfatterforening ønsker å beholde oppnevningsretten til de litterære forfatternes stipendkomite, er ønsket om å bevare høy kvalitet. Det høres elitistisk ut, eller snobbete, i hvert fall i følge Anne Holt på Debatten på NRK. Forfatterforeningen, med sine strenge opptakskrav, frykter at kvaliteten synker hvis Forfatterforbundet, med sine langt mer liberale opptakskrav, skal få oppnevne representanter til stipendkomiteen. DnFs syn er jo ikke helt grunnløst så lenge FF jo ble dannet av forfattere som ikke fylte opptakskravene i DnF.

Da Forbundet Frie Fotografer ble stiftet var det viktig å markere revir som en ren kunstnerorganisasjon. Det ble sentralt å være unik og distinkt forskjellig fra de andre fotoorganisasjonene, og da spesielt amatørfotografene. Etter hvert som medlemstallet og innflytelsen økte, og fotografi gradvis ble anerkjent også som et kunstnerisk uttrykk, kunne skuldrene senkes. I dag er det vel slik – som jeg har hevdet ved flere anledninger – at det er mye mer crossover blant sjangerne. Og flere blant de som i dag er aktive i fotoklubbene, kunne utmerket godt ha vært (og er) medlemmer i FFF. Mange medlemmer i FFF har også vært medlem i en fotoklubb.

For hva er egentlig elitisme? Betød det at FFF ikke ville ha med amatørfotografene at vi så ned på dem? Det ble sikkert opplevd slik, men det var en konsekvens at det var (og er) forskjell på å være kunstner av profesjon og å ha foto som hobby. Å kalle dette elitisme er å høste lavthengende frukt.

DnF har tviholdt på veldig strenge kriterier. Du må ha utgitt to skjønnlitterære bøker for å kunne søke, og selv da er det ikke sikkert du får bli medlem hvis ikke bøkene har høy nok litterær verdi. Det har resultert i at serieforfattere av såkalt «kiosklitteratur» i praksis ikke får bli medlemmer. Margit Sandemo, som med sin romanserie Sagaen om isfolket og sine totalt 185 utgitte bøker (litt mer en to, liksom), fikk aldri bli medlem i DnF.

Elitistisk og snobbete? Jeg vet ikke. Går det an å skrive 185 bøker med gjennomgående høy litterær verdi? Nå har jeg aldri lest Margit Sandemo, men jeg kom over noen av Kjell Hallbings bøker om Morgan Kane på et loppemarked, og har lest et par av dem. Høy litterær verdi? Nei. Underholdende tidsfordriv? Ja, delvis. Burde Statens kunstnerstipend ha finansiert forfatterskapet bak mitt underholdende tidsfordriv? Nei.

Jeg tror ikke DnF er på ville veier. Man kan selvfølgelig diskutere hvor strenge opptakskriteriene skal være, men dritten fra vifta som nå treffer DnF har muligens en annen årsak: Vår tids nedvurdering av kvalitet. Nå skal liksom salgstall være like viktig, fordi det er disse forfatterne folk kjøper. Jon Fosse ville aldri blitt den forfatteren han er uten Statens kunstnerstipend. Han solgte jo nesten ingen ting, men da han fikk Nobelprisen i litteratur, skulle alle lese ham. Mange kjøpte bøkene hans – og la de fort fra seg. Bedre da med en spennende krim i hytteveggen og et glass rødvin innen rekkevidde. Litterær kvalitet? My ass. 

Med sine strenge opptakskriterier er det ingen tvil om at DnF organiserer de beste forfattere, målt etter litterær verdi, og da er de selvfølgelig også kvalifisert til å bestemme hvem som skal få stipend. Og så er det viktig å understreke følgende: Alle forfattere, fotografer og andre kan søke Statens kunstnerstipend i sin gruppe. Det er ikke noe kriterium å være medlem noe sted for å få stipend. At stipendene stort sett tilfaller medlemmer i kunstnerorganisasjonene (som alle har sine mer eller mindre strenge opptakskriterier) er heller ikke så rart. De beste er som regel medlem.

Striden mellom Den norske Forfatterforening og Forfatterforbundet finner nok sin løsning, for FF er også en seriøs organisasjon, med de samme fagpolitiske interesser som DnF. Jeg tipper de to organisasjonene til slutt fusjonerer eller inngår et samarbeid – også om stipendkomiteen. For DnFs del spiller det ikke all verdens rolle så lenge de har flertall i komiteen – på samme måten som FFF i sin tid levde godt med å ha to av tre representanter i fotografens stipendkomite. Da hadde de siste ordet uansett.

Om statens kunstnerstipend

Da Forbundet Frie Fotografer var fem år i 1979 fikk forbundet Høvikoddens to store Prisma-saler til disposisjon. Utstillingen var kun for FFF-medlemmer, og gjennomgående høy kvalitet var viktig. Kunstnerisk kvalitet var viktig for Høvikodden kunstsenter naturligvis, og det var viktig for FFF i tid da man bygget sten på sten som en seriøs og ansvarlig kunstnerorganisasjon. Jeg satt i forbundets jury i to år og kriteriene for å bli medlem i FFF ble av mange betraktet som strenge, men de er nok enda strengere i dag. (Eget bilde).