Soloppgang i Egeerhavet

Jeg har samlet noen historier, minner og refleksjoner i en ny bok som jeg har kalt Notater. Det er ikke noe prangende verk, foreløpig trykket i kun noen få “print-on-demand”-eksemplarer. Kanskje jeg tilbyr den som pdf eller e-bok – vi får se, men jeg tenkte uansett å legge ut noen smakebiter. Den første er fra 1977 og livet har jo tatt noen vendinger siden den gang, for å si det sånn.

Soloppgang i Egeerhavet (1977). Vi hadde kommet til Athen dagen i forveien etter å ha reist i flere dager med tog gjennom Europa. Vi tok bussen ut til Pireus på ettermiddagen og sjekket når det gikk ferger til øyene. Vi hadde ingen spesielle planer, og fant en kveldsavgang til Chios. Chios ligger nord i Egeerhavet, mot kysten av Tyrkia. Vi forlot Pireus i kveldinga, og sovnet i soveposene våre på dekk.

​I fire-, femtida på morrakvisten kom vi fram til Chios. Det skramlet i ankerkjettinger og det var et yrende og støyende liv da små lastebiler med varer og grønnsaker hastet av og på den store ferga. Det var fremdeles bekmørkt og alle syntes å ha det forferdelig travelt til ilter fløyting og roping. Folk småløp av og på med all verdens pikkpakk. Fergelemmen ble hevet og ferga stimet ut av havna på vei til neste anløpssted. Snart var lysene fra båten bare noen prikker i nattemørket.

Det var blitt helt stille igjen, og folketomt på kaia. Vi sto der litt søvndrukne og lurte på hva vi skulle finne på fram til resten av byen våknet til liv og bussene begynte å kjøre. Løsningen ble en liten havnekneipe. Den åpnet grytidlig de dagene det var fergeanløp og vi satte oss ned og bestilte kaffe. Det ble fort lysere og snart steg sola opp av havet. Kaféverten sto i døra og så sola stå opp, slik han sikkert hadde gjort hundrevis av ganger tidligere. Det var første gangen jeg så sola stige opp av Egeerhavet. I kameraet satt det en Kodachrome lysbildefilm. Endelig var vi her, ute på de greske øyer.

Med Ane Norberg (1955 – 2023).