Hvem skal dele ut stipend? Eller: Vår tids nedprioritering av kvalitet
Stipend er et ettertraktet gode. Antallet søkere er alltid høyere – til dels mye høyere – enn antallet tilgjengelige stipender. Her er det rom for mye krybbebiting.
Å øke antallet stipender er selvfølgelig en mulighet, men det vil aldri bli nok. Det vil alltid være flere søkere enn stipender. Krybbebitingen vil fortsette.
Slik vi ser blant forfatterne i disse dager. Den norske Forfatterforening (DnF) forvalter gjennom sitt litterære råd nærmere 150 forfatterstipender gjennom ordningen Statens kunstnerstipend. Forfatterforbundet (FF) forvalter ingen, mens Norsk faglitterær forfatterforening (NFFO) har ni. Ikke overraskende vil FF ha en del av kaka, og regjeringen ønsker å slippe flere til.
Det virker naturligvis umiddelbart rettferdig og innlysende at kaka må deles på alle. Men er det så enkelt? Jeg var med i fagpolitisk arbeid i Forbundet Frie Fotografer (FFF) da de slåss for å få kontroll over Statens kunstnerstipend til fotografer. Det var ikke mange stipendhjemler vi snakket om den gangen, men historien er denne:
Da FFF ble stiftet i 1974 besto fotografens stipendkomite av to representanter fra Norges fotografforbund (NFF), altså fagfotografene, og en representant fra sammenslutningen av fotoklubber Norsk Selskap for Fotografi (NSFF), altså amatørfotografene. I og med at Statens kunstnerstipend skal tildeles kunstnere (det ligger jo i navnet, og i statuttene som blant annet sier «ved tildeling skal det leggjast vekt på kunstnarisk kvalitet og aktivitet»), krevde FFF å få oppnevne representanter til stipendkomiteen. FFF fikk tidlig en representant, på bekostning av NFF. Siden ble også NFFSs representant erstattet av en representant for FFF – til NSFFs protester. FFF krevde også den siste representanten siden NFF ikke var en kunstnerorganisasjon. Inntil så skjedde levde man forsåvidt godt med at representanten fra NFF også var (eller godt kunne vært) medlem i FFF.
Grunnlaget for FFFs krav den gang, og grunnlaget for at Den norske Forfatterforening ønsker å beholde oppnevningsretten til de litterære forfatternes stipendkomite, er ønsket om å bevare høy kvalitet. Det høres elitistisk ut, eller snobbete, i hvert fall i følge Anne Holt på Debatten på NRK. Forfatterforeningen, med sine strenge opptakskrav, frykter at kvaliteten synker hvis Forfatterforbundet, med sine langt mer liberale opptakskrav, skal få oppnevne representanter til stipendkomiteen. DnFs syn er jo ikke helt grunnløst så lenge FF jo ble dannet av forfattere som ikke fylte opptakskravene i DnF.
Da Forbundet Frie Fotografer ble stiftet var det viktig å markere revir som en ren kunstnerorganisasjon. Det ble sentralt å være unik og distinkt forskjellig fra de andre fotoorganisasjonene, og da spesielt amatørfotografene. Etter hvert som medlemstallet og innflytelsen økte, og fotografi gradvis ble anerkjent også som et kunstnerisk uttrykk, kunne skuldrene senkes. I dag er det vel slik – som jeg har hevdet ved flere anledninger – at det er mye mer crossover blant sjangerne. Og flere blant de som i dag er aktive i fotoklubbene, kunne utmerket godt ha vært (og er) medlemmer i FFF. Mange medlemmer i FFF har også vært medlem i en fotoklubb.
For hva er egentlig elitisme? Betød det at FFF ikke ville ha med amatørfotografene at vi så ned på dem? Det ble sikkert opplevd slik, men det var en konsekvens at det var (og er) forskjell på å være kunstner av profesjon og å ha foto som hobby. Å kalle dette elitisme er å høste lavthengende frukt.
DnF har tviholdt på veldig strenge kriterier. Du må ha utgitt to skjønnlitterære bøker for å kunne søke, og selv da er det ikke sikkert du får bli medlem hvis ikke bøkene har høy nok litterær verdi. Det har resultert i at serieforfattere av såkalt «kiosklitteratur» i praksis ikke får bli medlemmer. Margit Sandemo, som med sin romanserie Sagaen om isfolket og sine totalt 185 utgitte bøker (litt mer en to, liksom), fikk aldri bli medlem i DnF.
Elitistisk og snobbete? Jeg vet ikke. Går det an å skrive 185 bøker med gjennomgående høy litterær verdi? Nå har jeg aldri lest Margit Sandemo, men jeg kom over noen av Kjell Hallbings bøker om Morgan Kane på et loppemarked, og har lest et par av dem. Høy litterær verdi? Nei. Underholdende tidsfordriv? Ja, delvis. Burde Statens kunstnerstipend ha finansiert forfatterskapet bak mitt underholdende tidsfordriv? Nei.
Jeg tror ikke DnF er på ville veier. Man kan selvfølgelig diskutere hvor strenge opptakskriteriene skal være, men dritten fra vifta som nå treffer DnF har muligens en annen årsak: Vår tids nedvurdering av kvalitet. Nå skal liksom salgstall være like viktig, fordi det er disse forfatterne folk kjøper. Jon Fosse ville aldri blitt den forfatteren han er uten Statens kunstnerstipend. Han solgte jo nesten ingen ting, men da han fikk Nobelprisen i litteratur, skulle alle lese ham. Mange kjøpte bøkene hans – og la de fort fra seg. Bedre da med en spennende krim i hytteveggen og et glass rødvin innen rekkevidde. Litterær kvalitet? My ass.
Med sine strenge opptakskriterier er det ingen tvil om at DnF organiserer de beste forfattere, målt etter litterær verdi, og da er de selvfølgelig også kvalifisert til å bestemme hvem som skal få stipend. Og så er det viktig å understreke følgende: Alle forfattere, fotografer og andre kan søke Statens kunstnerstipend i sin gruppe. Det er ikke noe kriterium å være medlem noe sted for å få stipend. At stipendene stort sett tilfaller medlemmer i kunstnerorganisasjonene (som alle har sine mer eller mindre strenge opptakskriterier) er heller ikke så rart. De beste er som regel medlem.
Striden mellom Den norske Forfatterforening og Forfatterforbundet finner nok sin løsning, for FF er også en seriøs organisasjon, med de samme fagpolitiske interesser som DnF. Jeg tipper de to organisasjonene til slutt fusjonerer eller inngår et samarbeid – også om stipendkomiteen. For DnFs del spiller det ikke all verdens rolle så lenge de har flertall i komiteen – på samme måten som FFF i sin tid levde godt med å ha to av tre representanter i fotografens stipendkomite. Da hadde de siste ordet uansett.
Da Forbundet Frie Fotografer var fem år i 1979 fikk forbundet Høvikoddens to store Prisma-saler til disposisjon. Utstillingen var kun for FFF-medlemmer, og gjennomgående høy kvalitet var viktig. Kunstnerisk kvalitet var viktig for Høvikodden kunstsenter naturligvis, og det var viktig for FFF i tid da man bygget sten på sten som en seriøs og ansvarlig kunstnerorganisasjon. Jeg satt i forbundets jury i to år og kriteriene for å bli medlem i FFF ble av mange betraktet som strenge, men de er nok enda strengere i dag. (Eget bilde).