Testing, testing…

Jeg har brukt mange forskjellige filmer og fremkallere opp gjennom årene, men når jeg ser på de ferdige bildene jeg synes er verdt å vise frem, ser jeg at de forskjellige kombinasjonene har fint lite å si. Motivet trumfer teknikken.

Filmer og kontaktkopier av tester jeg gjorde på 1970-tallet.

Det betyr ikke at det er likegyldig hva slags film eller fremkaller du bruker. Hvis jeg har ønsket en tydelig kornstruktur i bildet har jeg naturligvis brukt en mer lysfølsom film og en fremkaller som gir distinkt korn, men ellers: Det betyr mindre enn man skulle tro hvilken film og fremkaller du bruker.

Jeg sier ikke at det ikke er forskjell, men jeg har kommet til at betydningen av dette er overdrevet og at gevinsten ved bruke livet på å grave seg ned i dette er begrenset. Og jeg har testet mye, takket være den nysgjerrige fotonerden i meg. På 1970-tallet fotograferte jeg testmotiver med mange forskjellige lav- og middelfølsomme filmer fra Kodak, Agfa og Ilford, som jeg fremkalte i en rekke forskjellige filmfremkallere. Deretter forstørret jeg bildene og studerte korn, skarphet og tonevalører. Ingen vitenskapelig test med masse måleutstyr og greier, men en visuell bedømmelse. Min teori har alltid vært at hvis jeg ikke kan se noen forskjell så blåser jeg i om den kan måles – og de synlige forskjellene var mindre enn jeg ventet meg. Mange av testbildene så til forveksling helt like ut.

Jeg gjorde samme erfaring da jeg for noen år siden på nytt testet forskjellige filmer i forskjellige fremkallere i forbindelse med boka Mørkerom og lukta av fiks, en innføring i mørkeromsarbeid. Så lenge du eksponerer og fremkaller korrekt (slik at forstørrelsene blir så like som mulig), er forskjellige små og tildels ubetydelige. Du skal med andre ord forstørre bildet veldig mye før det er synlige, om enn små, forskjeller. Motivet trumfer alltid de fototekniske spissfindighetene.

På analoge sider på nettet hagler det med innlegg som viser resultatet med film ditt fremkalt i fremkaller datt. Bildene som vises er ofte ganske kjedelige! Her er det visst ikke noe ønske å lage et godt bilde fordi man har en visuell idé. Nei, det er stort sett bare ordinære, men pene, motiver. Dagsorden er testing og atter testing på jakt etter mikroskopiske forskjeller. 

Hva hjelper det at man mener å ha funnet en ideell kombinasjon av film og fremkaller hvis man ikke evner å se gode motiver? Hva er vitsen med å sette film i kameraet hvis man ikke har noe interessant å fotografere?

Det som faktisk spiller en rolle er at filmen blir riktig eksponert og fremkalt, slik at du har detaljer i skyggene og riktige valører i høylysene. Dette er verdt å teste. Mange filmer (de fleste) holder ikke helt det de lover med tanke på lysfølsomhet. En ISO 125 film kan i realiteten ha en følsomhet på ISO 100 eller ISO 80. Samtidig kan lysmåleren din ha avvik inntil et halvt lystrinn (en halv blender) uten at det regnes som feil. Altså bør du teste hva som er reell lysfølsomhet med en bestemt film i akkurat ditt kamera (eller med akkurat din lysmåler). Deretter må du ved behov justere fremkallingstiden slik at høylysene får riktig valør. Alt dette beskriver jeg i boka mi Mørkerom og lukta av fiks.

Når du har dette på plass spiller det veldig liten rolle hvilken ISO 125 film du bruker og hvilken standard filmfremkaller – jeg vil nesten si hvilken som helst fremkaller – du velger.