Tiden det tar
Jeg har vært levende opptatt av fotografi i godt over 50 år. Allikevel tok det sin tid å lese seg opp på den franske fotografen Henri Cartier-Bresson (1908 – 2004). Egentlig burde enhver seriøst interessert fotograf begynne med Cartier-Bresson. Disse betraktningene er fra 2014 da jeg bodde fire måneder med kunstnerstipend i Paris.
«En av de siste dagene under stipendoppholdet her i Paris tok jeg meg tid til å sitte en hel formiddag på kafé og lese bok. For til den store retrospektive utstillingen med Henri Cartier-Bressons bilder på Centre Pompidou i sommer, ble det utgitt en stor, tykk bok om denne legendariske franske fotografen (Henri Cartier-Bresson, Editions Centre Pompidou, EUR 49). Utstillingen – og boka – er den første virkelig store og brede presentasjonen av Cartier-Bressons livsverk etter at han døde for ti år siden. Noe lignende hadde vel knapt vært mulig i hans levetid, han var både kjent og beryktet for sin trang til å detaljstyre alt som hadde med presentasjonen av sine bilder å gjøre.
Henri Cartier-Bressons personlige bildestil blir av mange betraktet som bildekunst. Selv betraktet han seg nok mer som fotoreporter til å begynne med. Han var tidlig svært opptatt av komposisjon og bildeutsnitt, og eksperimenterte fritt med dette. Han var mindre opptatt av hvilken «bås» han hørte hjemme i. Boka, som jeg kjøpte da jeg så utstillingen i juni, tar utgangspunkt i dette og likestiller på mange måter fotoreporteren og kunstneren, uten å sette to streker under hverken det ene eller det andre. For spiller det nå egentlig noen rolle?
At mange fotografer har betraktet seg selv mer som fotojournalister enn som kunstnere betyr jo ikke at andre ikke kan oppleve bildene deres som kunst. Sebastiâo Salgado er et godt eksempel. «Jeg er journalist», sa han – da gallerier og museer over hele verden sto i kø for å stille ut bildene hans – som kunst.
Henri Cartier-Bresson er obligatorisk for alle som interesserer seg for fotografi. Jeg sitter her og leser, bestiller en kopp kaffe til, og når jeg løfter blikket ser jeg rett bort på Seinen og Île de la Cité, hvor han fotograferte flere av sine mest kjente bilder. En perfekt setting altså, for å lære mer om denne store fotografen. Og så slår det meg, etter hvert som jeg lærer mer om hans liv og utvikling, at dette burde jeg jo gjort for mange år siden! Jeg har vært lidenskapelig interessert i fotografi siden jeg var 15 år gammel – og så skulle det altså ta så lang før jeg fant en anledning til å sette meg ned og virkelig studere en så betydningsfull fotograf. Det hadde jo vært mye mer naturlig å starte med ham!
Stipendoppholdet her i Paris går ubønnhørlig mot slutten. Når dette leses er jeg tilbake i Oslo – og utsikten til Seinen er byttet ut med utsynet over Akerselva, fra mitt studio på Frysja kunstnersenter. Ikke misforstå meg, Akerselva er like fin! I hvert fall i mine øyne. Jeg har fått arbeidet godt i Paris, jeg har mye materiale med meg hjem og skal bruke tiden framover til å bearbeide dette. Og så fikk jeg altså endelig lest meg opp på Henri Cartier-Bresson».
(Teksten er hentet fra min bok En stipendiat i Paris (2015).
