Vi ser traner

Da jeg var ung snek vi oss av og til inn på traner ved hytta i Ringsakerfjellet. Vi visste at tranene var kommet da vi hørte de karakteristiske trompetlignende støtene i kveldinga, og de flotte fuglene fløy over. Det var umulig å komme tett innpå de, til det var tranene altfor sky. Den store, våte drømmen for oss ivrige fotoamatører i Hamar Kamera Klubb var å reise til Hornborgasjön i Sverige, overnatte i et fotoskjul for å være tett på og fotografere tranedans med det vi den gang hadde av heller moderate og lite lyssterke teleobjektiver.

For ved Hornborgasjön kryr det av traner hver vår. Flokker med traner mellomlander her for å hvile og spise på vei nordover til hekkeplassene. Det svenske fotomagasinet Foto & Filmteknik hadde hvert år på 1960-tallet fantastiske bilder (syntes vi) av tranedansen ved Hornborgasjön.

Men hvor var nå denne Hornborgasjön? Sør i Sverige et sted, javel. Det kunne like gjerne vært et sted i Afrika. På denne tiden hadde vi knapt vært i Oslo. Å komme seg til Hornborgasjön framsto som en nesten uoverkommelig ekspedisjon. Ingen av oss hadde førerkort ennå, langt mindre bil. 

Så vi kom oss aldri til Hornborgasjön. Det ble med drømmen hver gang Foto & Filmteknik presenterte nye bilder av den årlige tranedansen.

Like før påske i år fikk jeg en hyggelig invitasjon i mailboksen. Tilfeldighetene vil det nemlig slik at en kar jeg – av alle ting – har seilt sammen med over Atlanteren på Christian Radich, bor like ved Hornborgasjön. Om vi hadde lyst til å ta turen nedover. Kom til middag på lørdag, bli over en natt og så kjører vi ned til Hornborgasjön på søndagen. Tranene er i anmarsj fra vinterkvarterene lenger sør.

Det som fortonte seg som en ekspedisjon mot ukjent sted for over 50 år siden er i dag fire timer unna med bil. Og helt i sydenden av Hornborgasjön var rundt 8 000 traner nå samlet på et lite område. Når de flokker seg sammen og er så mange er de ikke like sky som når du ser de parvis langt inne i myra hvor de hekker. Avstanden her er av og til ikke mer enn 30 meter, enda det er mange mennesker samlet langs veien som går like ved sjøen.

Nå skal det sies at min motivkrets hovedsaklig har dreid seg om annet enn fotografering av dyr. Men for all del, av og til byr det på muligheter til å lage bilder i et minimalistisk formspråk, som er mer min greie. Og siden jeg som alle frilansfotografer og fotokunstnere jeg kjenner har tjent meg rik på bildene mine, er jeg i dag godt bestykket med fotoutstyr som enten ikke fantes eller var utenfor rekkevidde da jeg var ung. Blant annet et lyssterkt og sylskarpt 400 mm teleobjektiv. Det er sikkert mulig å få like gode bilder fra en fluktstol langs veien som fra et trangt fotoskjul midt i flokken med traner.

Jeg fotograferte hovedsaklig på sorthvitt film de timene vi tilbrakte ved Hornborgasjön, kanskje litt inspirert av de kornete sorthvittbildene Foto & Filmteknik publiserte på 1960-tallet, men mest fordi det er mitt foretrukne uttrykk. Men da jeg sto der, hvor motivene jeg drømte om som ung fotoentusiast utspilte seg rett foran øynene mine, var det akkurat som noe av magien ble borte. Skal det være så enkelt, liksom. En nydelig regnbue dannes bak flokken av traner, lyset kunne avgjort vært verre. Ikke har jeg gått langt og båret tungt. Ikke har jeg frosset. Ikke har jeg ventet i timevis. Ikke er jeg svett. Jeg sitter makelig på kafé og kan rusle ut med kameraet i hånden og gå inn igjen og fortsette å drikke kaffe.

Når ting kommer for lett til deg, dugger vanen for pupillen. Jeg trenger å være skjerpet. Å snike seg inn på tre traner i myra, med bare et 55 mm normalobjektiv på et nyinnkjøpt speilreflekskamera, og ta to, tre eksponeringer da de på lang avstand værer oss og tar til vingene, er kanskje et dårlig utgangspunkt for spennende bilder. Men det var det jeg hadde. Kraftig forstørrelse måtte til. Det teknisk ufullkomne resultatet hadde allikevel en nerve i seg, det ble et uttrykk i det. Bildene jeg fotograferte ved Hornborgasjön over 50 år senere er jo på flere måter bedre, og i tråd med det jeg forsøkte å få til, men allikevel har de to sammenstilte bildene jeg har kalt «Vi ser traner» fra 1969 en kvalitet som jeg setter pris på, selv om jeg ikke helt kan forklare hva det er. 

«Vi ser traner» (1969). Jeg hadde ikke teleobjektiv til speilreflekskameraet mitt den gangen, så jeg måtte forstørre bildene kraftig for at tranene i det hele tatt skulle synes. Og for å få opp kontrasten i det ferdige bildet kontaktkopierte jeg forstørrelsene på et nytt ark fotopapir og fikk da et negativt bilde på papir. En ny kontaktkopi på fotopapir ga igjen et positivt bilde – med økt kontrast. Strukturen i papirnegativet synes i det ferdige bildet, som jeg liker godt. Det har noe over seg som jeg ikke helt kan forklare.

Traner ved Hornborgasjön 2024.