Roser – roser
Rolf Jacobsens dikt har vært en stadig kilde til inpirasjon for meg helt siden jeg ble introdusert for hans lyrikk av vår lektor i norsk på gymnaset. Rolf Jacobsens samlede verker i pocketutgave har fulgt meg i mange, mange år, og er nok den mest slitte boka jeg har.
Som fotograf er evnen til observere helt sentral – som for en dikter – før observasjonene omsettes i bilder. Også dikteren skaper bilder. Og det som alltid har fascinert meg med Rolf Jacobsen er hvordan han omsetter observasjonene til så presise ord, til så skarpskårne setninger, til så fullendte dikt. “Jeg har stor glede av å stryke unødvendige ord”, har han sagt i et intervju en gang. Og nettopp denne evnen til å forenkle er viktig for å kunne uttrykke noe presist og essensielt. Han er på sett og vis en minimalist, Rolf Jacobsen. Det tiltaler meg fordi jeg selv er opptatt av å dyrke et minimalistisk uttrykk i mine bilder.
Rolf Jacobsen blir ofte kalt jernbanens dikter og diktene som omhandler moderne teknologi (dengang) blir ofte fremhevet. Det kan liksom ikke bli nok landskap med gravemaskiner. Diktet “Roser — roser” derimot, har ikke noe av dette. Jeg opplever det i stedet som et i særklasse medmenneskelig dikt. Det humanistiske elementet blir jo heller ikke så ofte fremhevet i omtalen av Jacobsen. “Roser — roser” er for meg et nærmest fullendt, perfekt dikt. Jeg blir imponert av bildene han skaper, jeg verdsetter hvordan linjedelingen underbygger og forsterker rytmen og innholdet. Og jeg setter stor pris på avslutningen, på hvordan han tar det hele ned på bakken på en veldig håndgripelig måte og i en eller to linjer gir det hele en religiøs, mytisk dimensjon.
Ta deg gjerne tid til å lese hele diktet. Sakte.
Ja.
ROSER — ROSER
— Morgenen kommer med roser.
Regn eller sol, alltid med roser,
ennå våte av dugg. Hele fanget fullt.
En til deg. En til meg. En til din elskede.
Her — ta imot.
En rose.
Til alt som lever.
Inn av vinduet. Foran foten din.
En rose
til ham som skal skytes ved daggry
og sitter og lytter efter skrittene i korridoren
og raslingen av nøkleknippet. Her — ta imot.
En rose.
En rose til henne som åpner vinduet
i 28 etasje. Ta imot. En rose til fangene
som hører på skrikene derinnefra. Også til ham
som skjelver slik på hendene.
Hjelp ham da — Her:
En rose.
Roser — roser
til den blinde. Til ham som aldri, aldri
kan reise seg igjen. En rose til knarkejenta på loftet. Hun
som nesten ikke kan se den. Og til alle de tusener
som står og stirrer bak piggtrådene. En til hver.
Ja.
Morgen efter morgen våre av dugg.
Noen griper efter dem i luften. Trette.
Mange lar dem ligge
der de ligger. Visne ned
til bare stilken er tilbake.
Den med tornene på. De hvasse.
De som kan lage blodstripene på pannen
og en smal rød strek
over tinningen og ned
over venstre kinn.
