Enceladus

I 13 år sirklet romsonden Cassini rundt Saturn for blant annet å kartlegge de mystiske gass-skyene som omgir planeten. Før Cassini ble styrtet kontrollert mot overflaten i 2017, overførte romsonden et siste bilde av av Saturns måne Enceladus, der den synker ned bak Saturns horisont.

En av mine litt nerdete interesser – og også inspirasjonskilder – er romfart og universet. Kanskje delvis fordi det er umulig å forstå, i hvert fall for meg. Hva innebærer det for eksempel at universet er uendelig og grenseløst? Eller prøv å fatte at de siste rester av lys fra en stjerne som sluknet for millioner av år siden ennå ikke har nådd fram til oss. Alle som har stått ute en kald og klar vinternatt og sett Melkeveien med sine mellom 100 og 400 milliarder stjerner har kjent på dette, det ufattelige.

Romfartøyer, romteleskopet Hubble – og fra neste år James Webb Space Telescope – gir oss fantastiske bilder fra rommet. Webb-teleskopet vil gi oss enda mer detaljerte og imponerende bilder av stjernetåker og galakser millioner av lysår unna.

Noen bilder fra rommet eller andre planeter – som Mars – er usedvanlig vakre, slik bildet av Enceladus bak Saturns horisont. Bildet har en visuell kvalitet helt uavhengig av dets eventuelle vitenskaplige betydning, som jeg innbiller meg er ganske ubetydelig. De fleste av oss som har arbeidet med fotografi hele livet, har nok fotografert stjernene, månen og sola. Og selv om jeg altså ikke fatter universets kompleksitet, lar jeg meg avgjort inspirere av at det er mulig å fotografere et så fantastisk bilde av det ufattelige.

SI OSS DET

Alt er elektroner, sier de vise.
Kraftfelt, hvirvlende atomkjerner
i avsindige hastigheter
i det fullstendig tomme rom.

Da er det vi kommer og spør
– hvor kommer så tannpinen fra
eller gleden over den første softisen
tidlig i mai?
Si oss det.

(Rolf Jacobsen)

Foto: NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute