Tilbakeblikk #14: Kodak Panatomic-X
Hvilken sommer! I alle fall på østlandet. Så det har ikke blitt mye skriverier her på bloggen, men nå er tiden inne for et nerdete tilbakeblikk på en gammel favorittfilm, et gammelt speilreflekskamera og et spesiell forstørrelsesapparat.
Kodak Panatomic-X fremkalt i Adox Atomal. Opptak med Pentax Spotmatic med Takumar 1.8/55 mm objektiv, forstørret med kaldtlys på barytt fotopapir.
La oss ta filmen først. Det har seg nemlig sånn at jeg fremdeles har rundt 10 ruller av Kodak Panatomic-X som gikk ut av produksjon for godt over 30 år siden. Etterspørselen etter denne lavfølsomme Kodak-filmen hadde da gått stadig nedover, til tross for at den hadde rykte på seg å gi veldig god gjengivelse i skyggepartiene i motivet. Men den lave lysfølsomheten (ISO 32) førte til at du ofte måtte til med stativ for å få skarpe bilder, med mindre det var strålende solskinn og lys nok.
Panatomic-X var en “gammeldags” sorthvittfilm, en filmteknologi før moderne emulsjoner (med T-korn og andre forbedringer). Og her kommer den litt nerdete delen med tanke på detaljgjengivelsen i skyggepartiene: Filmen holdt nemlig ikke ISO 32, men ISO 64. Jeg testet og testet mye forskjellig sorthvittfilm på 1980-tallet, og nesten ingen filmer holdt oppgitt lysfølsomhet (litt som lovet kjørelengde på en fulladet elbil). En film som Agfapan 100 holdt for eksempel ISO 64 eller litt under det, i stedet for ISO 100.
Dette innebar i praksis at filmen ble feileksponert hvis du fulgte produsentens oppgitte lysfølsomhet i stedet for å teste dette selv. Hvis du stilte inn lysmåleren på for høy lysfølsomhet, ble filmen undereksponert. Hvis du derimot stilte inn for lav lysfølsomhet, ble filmen overeksponert.
En utypisk film. Kodak Panatomic-X var den eneste sorthvittfilmen som var mer lysfølsom enn produsenten oppga. Jeg tenker at dette var selvfølgelig fagfolkene hos Kodak klar over, dette var gjort med hensikt for at fotografene skulle overeksponere filmen ett lystrinn (eller “en blender” for å si det populært). Filmen fikk altså dobbelt så mye lys, og detaljgjengivelsen i skyggene ble desto bedre. Dette styres nemlig i første rekke av eksponeringen (mens gjengivelsen av høylysene først og fremst styres av fremkallingstiden). Så Kodak vant alle “Her er den beste sommerfilmen”-testene i fototidsskriftene; dette var filmen for gode lysforhold, med den aller beste gjengivelsen i skyggepartiene. Uten at de som utførte testene skjønte hvorfor, men de hadde jo i og for seg rett i konklusjonen.
Jeg fotograferte også en del på Agfapan 100, og var slett ikke fornøyd. Helt til jeg altså fant ut at jeg må stille lysmåleren på ISO 64, ikke ISO 100. Jeg hadde i praksis undereksponert filmen nesten ett lystrinn, med påfølgende mørke skyggepartier uten ønskede detaljer – helt til jeg altså testet filmen grundigere.
Men da jeg hadde funnet ut av dette, burde ikke da Agfapan 100 og Panatomix-X gi like resultater med akkurat samme eksponering? I prinsippet ja, men så er det forskjell på film akkurat som det er forskjell på wienerpølser. Panatomic-X har en nydelig gråtoneskala som på sitt beste har disse litt tidløse “god-sjatteringene” som klassisk sorthvittfilm kan ha. Jeg sier ikke at Agfapan 100 var en dårligere film, men den var annerledes. Jeg likte Panatomic-X bedre.
Pentax Spotmatic og Durst kaldtlysforstørrer. Noen år før Kodak Panatomic-X gikk ut av produksjon, kjøpte jeg noen ruller med 15 meter film og la i fryseren. “Fremkalles før” 1987 står det på den siste pakken jeg har, men siden den har vært dypfryst er den like fin i dag. Ikke spor av slør. Så jeg satte film i en Pentax Spotmatic fra 1960-tallet, utstyrt med et nydelig Takumar 1.8/55 mm normalobjektiv, og tok noen bilder i fjellet i sommer (dette var det første speilreflekskameraet og objektivet jeg kjøpte). Bildene fra i sommer blir ikke akkurat stående for ettertiden, men det var nødvendig å prøve seg litt fram for å finne riktig fremkallingstid. Jeg valgte Adox Atomal, en “gammeldags” standard filmfremkaller. Og i mørkerommet har jeg en Durst 1000 forstørrer med kaldtlyshode. Dette er et veldig mykt, diffust lys for fotopapir med fast kontrastgrad, det egner seg ikke til variokontrastpapir. Skal du benytte en kaldtlysforstørrer og fotopapir med variabel kontrast må du bruke gelatinfiltere for å justere kontrasten.
Kaldtlys. Kaldtlyshodet har et innebygd “lysstoffrør” som er formet i et bølgete mønster slik at det gir jevnt, mykt og diffust lys. Dette var den foretrukne lyskilden for fotografer som Ansel Adams og Edvard Weston. Da variokontrastpapir ble introdusert, byttet de fleste til fargehoder eller multigradehoder med innebygde filtere. Disse har også mykt, diffust lys – til forveksling likt et kaldtlyshode.
Så kaldtlyshodet har nok utstpilt sin rolle. Da jeg sent i tenårene siklet på en Durst 1000 kostet den det hvite ut av øya for en tenåring, 7 000 kroner. I dag får du de for en slikk og ingenting – hvis du finner en da. Artig sak å ha, men det vil være løgn å si at jeg bruker den mye. Men siden jeg også har litt forskjellig gradert fotopapir i fryseren, ble disse prøvebildene forstørret på Oriental Seagull grad 3 barytt fotopapir.
Da gjenstår det bare å finne noe fornuftig å bruke de gjenværende rullene med Kodak Panatomic-X til. For når de er slutt, så er det slutt. Kodak Panatomix-X kommer aldri tilbake.
Kodak Panatomic-X fremkalt i Adox Atomal. Opptak med Pentax Spotmatic med Takumar 1.8/55 mm objektiv, Durst 1000 med kaldtlyshode og Oriental Seagull grad 3 barytt fotopapir.
15 meter Kodak Panatomic-X som jeg klipper opp i passende lengde og lader i filmkassett i mørkerom.
Kodak Panatomic-X 120 rullfilm, den eneste jeg har igjen.
Annonse for Kodak Panatomic-X fra slutten av 1930-tallet.