Slow train coming

Av og til kan jeg være så fryktelig treg. Det kan ta tiår fra jeg fotograferer et bilde til jeg plutselig en dag ser hva som bor i motivet.

Jeg liker å fotografere analogt, på film. Når jeg har framkalt filmen lager jeg en kontaktkopi. Da får jeg et positivt miniatyrbilde i sorthvitt å forholde meg til. Som regel ser jeg med en gang hvilke bilder som har noe i seg. Da kan jeg skanne negativet, eller lage en forstørrelse i mørkerommet.

Men noen bilder går under radaren. Jeg ser ikke umiddelbart hvilke muligheter som ligger motivet. Jeg overser rett og slett bilder med potensial. Derfor har jeg gjort det til en vane å bla gjennom permene med kontaktkopier nå og da.

Dette bildet fotograferte jeg fra Hurtigruten for 16 år siden, i 2005, da vi seilte inn mot Sortland i Vesterålen. Jeg har alltid syntes at bildet har noe for seg, men har ikke fått det til å stemme helt. Og da blir det jo liggende. Men jeg har nå engang skannet det i høy kvalitet, fordi det uansett så ut til å kreve noen retusj-inngrep som ville være tilnærmet umulig å få til i mørkerommet. Så i den digitale bildefila jeg har jeg fjernet noen skjemmende detaljer og justert utsnittet litt (bildet over) og tenkt at; ja, jo – close, but no sigar. Det stemte fremdeles ikke, det var hele tiden noe som “lugget”.

Først her om dagen oppdaget jeg hva det var, det tok altså bare 16 år! Det er det fordømte brohodet til høyre som har skylda. Vekk med det! Altså et enda trangere utsnitt og bittelitt retusj – og plutselig er det flukt over bildet (bildet under). Det lever, det “lugger” ikke lenger, det er i balanse på sitt litt forunderlige vis, som en stor fugl som henter seg inn i vindkastene. Dessuten blir bildet enda mer minimalistisk, som jeg jo elsker. Den tynne landstripa med snø kommer mer til sin rett og du ser at den såvidt berører brohodet. Ei tynn linje oppe på brohodet og snøen på fundamentet tilfører ytterligere et par minimalistiske elementer. Den bevisste kamerarystelsen tilfører bildet en svak uskarphet som undertrykker detaljer som ellers kunne virket forstyrrende.

Utrolig at jeg ikke har sett det tidligere. Men altså, en dag jeg sitter med bildet foran meg på skjermen skal det bare en plutselig innskytelse til og noen sekunder med beskjæringsverktøyet i Photoshop – og alt faller på plass og det var bare å starte opp printeren. Hvor har jeg hatt øynene mine? 

Av og til er jeg altså så innmari treg.

Sometimes I can be so terribly slow. It can take several years from the time I take a picture until I suddenly one day see how it best performs.

I like to photograph analog, on film. Once I have developed the film, I make contact prints so I have miniature pictures in black and white to relate to. Most often I immediately see which pictures have a potential. Then I can make a print, or scan the negative.

But some pictures pass under my radar, and simply slip my attention. Therefore, I have made it a habit to browse through my folders with contact prints every now and then.

The picture I show here I photographed from a ferry 16 years ago, in 2005, when we approached Sortland in northern Norway. I have always thought that the picture has a quality, but have not been able to redeem it. I made a high quality scan of the negative because it under any circumstances seemed to require some retouching that would be next to impossible to achieve the analog way. So I removed some unwanted details and adjusted the cropping a bit (over) and thought that, well; close, but no sigar. It was still not right, something "fluffed".

Here the other day I suddenly discovered what it was, it only took me 16 years! It is the damned bridgehead on the right which is to blame. Get rid of it! An even tighter cropping and a bit of retouching – and the image was released, living its life of its own (under). Now there is a new, somewhat strange balance in it, like an eagle in flight adjusting itself in a gust of wind. Besides, the picture becomes even more minimalist, which I love. The narrow snow-covered  strip of land becomes more visible and you notice how it barely touches the bridgehead. A thin line in the concrete near the top of the bridgehead and the snow on the foundation add a few more minimalist elements. The intended blur due to slight camera shake also contributes to the minimalist quality as it suppresses detail that would rather disturb than contribute to the image.

How the heck can I have overlooked this every time I studied this picture? The day I sat with the image on my screen it only took a sudden impulse and a few seconds with the crop tool in Photoshop, and everything fell into place and I could start my printer. Where have I had my eyes?

Sometimes I'm so terribly slow.

Ubehandlet skan fra originalnegativet / Raw scan of the original negativ.