Tilbakeblikk #8 (1978)
Skal jeg først skue tilbake, kommer jeg ikke utenom bildet av gjerdet. Og hvorfor skulle jeg nå det? Det har jo blitt et slags signaturbilde for meg.
I 1978 bodde jeg på Vilberg like utenfor Eidsvoll sentrum og arbeidet deltid i redaksjonen i Fotografi. Jeg hadde det bølgende romerikslandskapet rett utenfor døra, og hadde allerede forsøkt å fotografere de myke landskapsformene – og gjerdene. Særlig når snøen kom om høsten fikk landskapet et annet og mer grafisk uttrykk. Til å begynne med skilte ikke bildene seg særlig ut fra en litt sånn typisk fotoklubb-måte å gripe an motivene på, slik som bildet under til venstre. Kraftig vidvinkelobjektiv gir et “sug” innover i motivet, og det er jo effektivt og virkningsfullt, men ikke så mye mer. Deretter begynte jeg å konsentrere meg mer om linjene gjerdestolpene danner i landskapet, sett litt mer på avstand gjennom et 85 mm teleobjektiv.
Det var sjelden spesielt snørike vintere i eidsvolltraktene, så det ble endel bilder hvor gress og småvekster synes i snøen, helt til det en morgen hadde falt ganske mye nysnø. Og ikke nok med det, himmelen var jevnt overskyet og nesten like lys som snøen. Plutselig var den rendyrkede grafiske kvaliteten i motivet der, og det var helt minimalistisk. Dessverre hadde jeg en avtale den dagen, så jeg måte bare reise av gårde uten å få tatt noen bilder. Jeg håpet at forholdene ville være de samme da jeg kom tilbake.
Det var de selvfølgelig ikke. Er det en ting jeg har lært meg som fotograf er det å slå til når motivet og lyset er der. Det nytter ikke å satse på at det er der dagen etter. Men jeg tenkte at før eller senere oppstår det samme igjen; nysnø og lett, men jevnt overskyet himmel.
Jeg kikket spent ut av vinduet hver morgen. En uke, en måned, to måneder. Det gikk mot vår. Så en natt snødde det kraftig igjen, og himmelen var akkurat slik jeg håpet på. Og denne gangen kunne ikke noe stoppe meg, jeg brukte formiddagen rundt omkring på Vilberg, og åsryggen med gjerdet som jeg hadde fotografert tidligere på høsten, så plutselig enda renere og mer jomfruelig ut. Det er jo helt klart forskjell på de to bildene, selv om de er fotografert fra omtrent samme ståsted.
På denne tiden hadde jeg også begynt å eksperimentere med bevisst rystelsesuskarphet i bildene. Jeg oppnådde dette ved å bruke lang lukkertid og riste bittelitt på kameraet i eksponeringsøyeblikket. Så selv om jeg har stilt skarpt på motivet, blir det allikevel bittelittegrann uskarpt på grunn av bevegelsen. Det er umulig å forutse virkningen hundre prosent, men med litt trening vet jeg omtrent hvor jeg havner. Så det andre bildet jeg viser av gjerdet er altså litt uskarpt, og blir på en måte en utdypning av motivet, enda et hakk mer minimalsitisk. De to bildene fungerer fint sammen, men den skarpe utgaven tåler jo fint å vises alene også.
På denne tiden – altså i 1978 – hadde jeg ikke god nok kunnskap om hvordan eksponering og fremkalling kan påvirke bildet. Jeg visste heller ikke hvordan en lysmåler virket, bortsett fra at den ga deg en anbefalt blenderåpning til en gitt lukkertid. Men en lysmåler vet jo ikke om et motiv er lyst eller mørkt, så den er slik konstruert at hvis du følger den slavisk blir motivet middelgrått gjengitt. Hvit snø blir gjengitt grå. For å kompensere for dette må du endre eksponeringen. Det visste ikke jeg, så negativene mine er derfor litt undereksponerte, og det var derfor vanskelig å få snøen lys nok og kontrasten høy nok i den ferdige forstørrelsen. Så jeg har slitt mye med dette bildet i mørkerommet. I moderne tid har jeg skannet negativet og fått den kontrasten og tonevaløren jeg ønsker digitalt, men det er ikke det samme som en ekte “silver print” fra mørkerommet. Heldigvis har moderne fotopapir for mørkerom i dag kvaliteter som gjør det mulig – med noen ekstra mørkeromstriks – å få forstørrelser slik jeg ønsker.
Ettersom tiden går, endrer landskapet seg. Da jeg var i det samme området for noen år siden, sto gjerdet til nedfalls og det var mer gjengrodd. Jeg kunne ikke fotografert det samme bildet i dag – selv med mer snø.
Jeg har vist “Gjerde I” på flere av separatutstillingene mine, og begge versjonene er naturligvis en del av den retrospektive utstillingen min “I Am Standing Here To See” som ble vist første gang under Nordic Light fotofestival i 2018 og sist i Asker kunstforening i 2020. Bildet er innkjøpt både av Preus museum og Møllersamlingen/Aars. I juni skal det vises på Høvikodden når kunstsenteret presenterer nettopp Møllersamlingen/Aars i det som trolig blir den mest omfangsrike enkeltutstillingen av fotografi noen gang her i landet.
