Dette «noe» – igjen
For litt siden skrev jeg om hvordan enkelte bilder – som ikke nødvendigvis er kunst – kan ha en underliggende estetisk eller taktil kvalitet som hever det til noe mer enn et vanlig og alminnelig bilde. Dette litt udefinerbare «noe», som kan gjøre bildet spesielt.
Mange leste og flere kommenterte denne posten på bloggen min og på Facebook. Noen stilte spørsmålet om det er så viktig om det er kunst eller ikke hvis bildet har denne udefinerbare kvaliteten av noe.
Svaret er nei, men ja. Jeg synes i hvert fall at det er viktig. Hvis jeg skal stille ut (jeg stiller bare ut bilder jeg regner som kunst), så vil jeg nødig gå i fella og vise noe som ikke er kunst.
Samtidig er det jo ikke noe i veien for å nyte pene og estetisk vakre bilder, uavhengig av om det regnes som kunst eller ikke. Noen av de bildene jeg husker godt fra min pure ungdom er Normanns postkort. Postkortene fanget det norske i et vakkert og kodifisert bildespråk. Med kodifisert mener jeg at postkortene var bygget rundt en velprøvd lest når det gjaldt komposisjon, fargebruk – og innhold. Men selv om bildespråket var forutsigbart (og har gitt opphav til den lett nedsettende betegnelsen postkortbilder), hadde mange av postkortene en nasjonalromantisk atmosfære som kunne være nesten ufattbar vakker. Det er kanskje ikke så langt sprang fra de beste postkortene til «Brudeferden i Hardanger»?
For at et bilde skal være kunst må det formidle noe substansielt. Det må ha kraft og mening. Det må formidle noe som relaterer seg til våre erfaringer som mennesker. Bildet må bringe oss til ny erkjennelse – eller til randen av ny erkjennelse.
En solnedgang er et dårlig utgangspunkt. Kan du tenke deg noe mer forslitt vakkert enn en solnedgang! Å fotografere en solnedgang i farger, og gjøre det til kunst, er en lang ball. Så det var vel like mye for å prøve ut mitt hjemmelagde pinholekamera for 126-film (også kalt Instamatic-film siden den ble brukt i Kodaks Instamatic-kameraer på 1960-tallet) at jeg satte det opp på en takterrasse på Santorini i Egeerhavet – og eksponerte noen bilder. Ikke for det, når man eksperimenterer litt på denne måten vet man jo aldri hva som kommer ut av det, nesten uansett hva motivet er. Men da filmen var fremkalt ble den bare liggende, til jeg en dag i et plutselig innfall fant ut at jeg ville skanne noen av negativene og se hva som «bodde» i bildene. Det første som slo meg var de litt kornete, uperfekte fargeovergangene i himmelen. Da jeg printet ut bildet på et kunstpapir med struktur i overflaten, så jeg at dette passet veldig fint til motivet. Og det var vel da jeg for alvor ble oppmerksom på den mørke åsryggen som ligger som en diagonal linje i forgrunnen. Da jeg lysnet sjøen litt og fikk fremhevet linja som markerer overgangen mellom det mørke fjellet og sjøen bak, ble det plutselig mer spenn i bildeflaten. Jeg midtstiller ofte hovedmotivet når jeg ønsker et harmonisk, nesten statisk, uttrykk. Sola er således midt i bildet, stikk i strid med alle regler om bildekomposisjon, men den diagonale linja fungerer som en motvekt og «løfter» bildet. Og plutselig var den der, denne følelsen av dette noe som gjør bildet til noe mer enn bare et vakkert bilde av en vakker solnedgang. Etter å ha hatt det hengende på veggen et års tid er jeg blitt enig med meg selv om at; ja, bildet har en stillfaren kraft, noe substansielt, noe som varer.
Og husk; det er så tynt, lyset. Dette kretser mitt hode stadig rundt.
