Ansel Adams har laget noen ikoniske bilder. Men er det kunst?

Spørsmålet ble stilt i en fotogruppe på Facebook i forbindelse med bildet «Moon and Half Dome», et av Ansel Adams mest berømte landskapsbilder fra Yosemite National Park i California.

Et flott fotografi, men altså: Er det kunst, eller er det «bare» et flott bilde, et salgs avansert postkort eller til og med et «tråkig vykort» som en svensk reportasjefotograf kalte det en gang på 70-tallet. Reportasje- og dokumentarfotografene (denne tradisjonen sto spesielt sterkt i Sverige fra 1970-tallet og framover) var ikke spesielt glade i naturbilder. Men selv om vi stryker «tråkig», står vi fremdeles igjen med postkortbegrepet.

Ansel Adams: Moon and Half Dome (1960)

Det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Postkortet har etter min mening et ufortjent dårlig rykte, nærmest som fotografiets kiosklitteratur å regne. Ufortjent, fordi det å fotografere et godt postkort er et fag – som nær sagt alle andre disipliner innen fotografifaget. Og uansett hva man måtte mene om Ansel Adams, han var fagmann til fingerspissene.

Alle landskapsbildene hans har det solide fotografiske håndverket i bunn. Adams utviklet en metode for å kontrollere hele gråtoneskalaen i et sorthvittbilde, et system han kalte The Sone System (sonesystemet). Systemet gir fotografen full kontroll med gjengivelsen av motivets tonevalører gjennom eksponering og fremkalling av filmen. Men er godt håndverk nok for å bli kunstner?

Historisk sett er svaret ja. Kunstbegrepet kommer fra det tyske verbet kunnen, altså å kunne noe i betydningen å mestre et fag. Men slik kunstbegrepet forstås i dag, er ikke håndverksbeherskelse nok i seg selv. Resultatet – i vårt tilfelle et fotografi – må i tillegg ha en innholdsmessig eller estetisk verdi for at det skal kunne vurderes som kunst.

Men har ikke Ansel Adams bilder det? Altså estetisk verdi? Jo, åpenbart – men er det tilstrekkelig? At det er slående vakkert. 

Det er her tvilen melder seg. Denne samme tvilen jeg kjente på da jeg ble kjent med Adams fotografier på 1970-tallet. La oss derfor se om det er mulig å definere hva kunst er. 

Svaret er nok at det ikke er mulig, dessverre, å gi noen utvetydig definisjon som trekker opp klare grenser. Nå er nok fagpersoner innen kunstfeltet og kunstnerne selv de nærmeste til si noe allmengyldig om dette, men samtidig er det jo slik at mennesker opplever og definerer kunst på forskjellig vis. For noen er fotball «kunst», mens andre fnyser av slike innspill – ikke uten grunn naturligvis, fordi den slags populistiske utspill er fjernt fra hvordan kunstbegrepet benyttes og forstås i fagmiljøene. Hvis alt kan være kunst, utvannes begrepets innhold (på samme måte som hvis all innvandringspolitisk kritikk er rasistisk, blir definisjonsmakten i ordet svekket).

Så uten å bli elitistisk, det krever en viss kulturell kapital å mene noe fornuftig om dette. Tidligere direktør Jan Brochman ved Museet for samtidskunst i Oslo sa en gang – etter å tenkt seg litt om da jeg i forbindelse med et intervju for magasinet Fotografi stilte ham spørsmål om når et fotografi blir kunst – at et fotografi blir kunst «når det bringer betrakteren til ny erkjennelse, eller til randen av ny erkjennelse».

Spesielt siste del i utsagnet hans er viktig i mine øyne, fordi det så presist åpner for at kunstens premiss ikke nødvendigvis innebærer at kunsten må gi svar. Det holder at at den stiller spørsmål, og setter deg som betrakter i undringsmodus – på sporet av noe du ikke visste, eller har erkjent. At din nysgjerrighet blir stimulert.

La meg trekke fram et annet av Adams kjente fotografier, nemlig «El Capitan, Yosemite». Dette er utvilsomt også et vakkert «postkort», håndverksmessig i toppklasse og en estetisk nytelse. Håndverk og estetikk går her hånd i hånd, og er helt avhengig av hverandre. Den estetiske kvaliteten, fornemmelsen av vinter slik den kan oppleves og føles på kroppen, de få kuldegradene som biter litt, lysets spesielle kvalitet i et vinterlig, snødekt landskap – alt dette trigger en slags gjenkjennelse, eller erkjennelse om du vil, hos alle som har vært uten en vinterdag før. Vi får bekreftet og kanskje utvidet vår forståelse av naturens mangfold. I så fall oppfyller vel bildet Brochmans definisjon av kunst? 

Ansel Adams: El Capitan, Yosemite (ca. 1950)

Tidligere direktør Ole Henrik Moe ved Høvikodden kunstsenter hadde blant annet følgende definisjon på fotografisk kunst: Et utsnitt av virkeligheten sett gjennom et personlig temperament. Denne definisjonen åpner for et annet kjennetegn ved kunsten; det personlige uttrykket. Det at du kan se at et bilde er laget av en bestemt fotograf før du sjekker signaturen.

Har Ansel Adams bilder denne kvaliteten? Ser vi at det er en Adams, en stil som skiller seg ut? Det er lett å svare ubetinget ja til dette, men det kan hende jeg forveksler personlig stil med å kjenne igjen bildene, ganske enkelt fordi jeg har sett dem så mange ganger tidligere. Å kjenne igjen noe du har sett før er ikke nødvendigvis det samme som at stilen er personlig og unik. På den annen side, Adams dannet skole med sine bilder. At mange i ettertid har lagt seg tett opp til hans måte å fotografere natur på, skal jo ikke gå ut over ham. Skal noen diskrediteres i så måte, må det jo være de som kopierte ham.

Jeg skal ikke stikke under stol at det er flere av Adams bilder stiller jeg meg mer likegyldig til, som for eksempel «The Tetons and Snake River». For meg blir dette kun et vakkert, dramatisk landskapsbilde, veldig dekorativt med en imponerende gråtonepalett og en klassisk S-komposisjon. Men det er heller ikke noe mer. For meg. Jeg har alltid syntes bildet har vært litt kjedelig, delvis fordi det er så inni helvete storslått. Det blir styggpent på en måte som dreper bildet – selv om man kan tolke de forskjellige bildeelementene på mange forskjellige måter. Og jeg er sikker på at bildet i mange andres øyne defineres som et kunstverk, basert på både Brochman og Moes premisser.

Ansel Adams: The Tetons and Snake River (1948)

Jeg har altså selv fundert på om jeg mener Ansel Adams bilder er kunst eller ikke i en årrekke, uten egentlig å komme fram til noe entydig svar. Men: In the end of the day, er det viktig? Spiller det egentlig noen rolle? Gjennom årene har jeg lært meg å sette pris på en rekke enkeltbilder innen både mote-, reportasje- og portrettfotografi, som ikke nødvendigvis er laget med kunstneriske ambisjoner, men som jeg utmerket godt kunne tenkt meg å ha på veggen. Når alt kommer til alt er jo fotografisk kunst bare en bitteliten del av det fotografiske univers. Det kan man jo reflektere over, om man skulle komme til å sette pris på og like et bilde som ikke nødvendigvis er kunst.