Meddelelser om subjektive sanseopplevelser
Morten Løberg utforsker den sanselige opplevelse av våre omgivelser med utgangspunkt i det fotografiske apparatur. Men, det er ikke et robotisert blikk, som formulerer et bilde. Det er et menneske med et subjektivt forankret blikk på verden. Det «rene» fotografi, som Løberg representerer, dyrker egenskaper ved det fotografiske medium underlagt fotografens intensjoner med bildet. Det gir derfor mening å tale om et innhold i bildene som er et troverdig og autentisk uttrykk for kunstnerens personlige blikk. Det er fotografens «jeg», som utgjør den endelige instans for meningen med bildet.
Det er så mange inntrykk som farer forbi. Inntrykkene som Løberg fester seg ved som billedkunstner, har en form som skiller dem ut fra de fleste fotografier vi møter i presse, i reklame, på Instagram eller på Facebook, eller i bilder som dokumenterer faktiske forhold, enten det er fotografi av en olympier som går over målstreken, eller en fotografisk dokumentasjon av at en sveisesøm er korrekt utført.
Morten Løbergs bilder har en form vi kan identifisere og som oppleves som så interessant at vi må dvele ved formen. Bildene forteller oss om betydningen han legger i det å organisere synsopplevelsen på en måte som kan holde fast oppmerksomheten vi som betraktere retter mot bildet. Det å velge et sted å se verden fra, innebærer også at man tar et standpunkt i forhold til hva man vier sin betraktning. Stedet Løberg gjør sine observasjoner fra, avgjør hva det er som faller innenfor synsvinkelen og de muligheter motivet gir for å skape former. Han beveger seg langt bort eller tett på motivene, ser ovenfra og nedenfra, rett på og på skrå – med det resultat at komposisjonslinjene i flaten ikke stivner i et fast mønster. Mangfoldet og rikdommen i linjer, flater og struktur i rommet blir forvandlet til et billedrom som former seg på flaten. Bildene i denne boken dveler først og fremst ved hvordan verden trer frem i form av visuelle signaler, som bruker lyset som sin budbringer.
Løbergs kunst hviler på en forestilling om kunst som oppfatter det kunstneriske bildet ikke først og fremst som en fortelling om – eller en beskrivelse av – en situasjon, en hendelse, en ting, et vesen eller et saksforhold. Bildet viser oss noe uten nødvendigvis å fortelle. Det er altså ikke den umiddelbare gjenkjennelse av en fortelling i bildet som vekker nysgjerrigheten. Det lille han gir oss av ledetråder, forteller om et individuelt blikk på verden på samme tid som bildet åpner opp for å aktivere egne tanker, vekke følelser og trenge inn i et dypere symbolsk lag av innhold.
For Løbergs generasjon av fotografer var det viktig å skille mellom ulike fotografiske praksiser, der den kunstneriske virksomheten åpnet for et frirom der det ikke var noen annen oppdragsgiver enn kunstneren selv. I den kunstneriske produksjonen skulle det herske andre spilleregler enn om fotografen arbeidet på oppdrag. Spilleregler som ble definert av kunstneren. Dette er en oppfatning av det kunstneriske bildet som i de senere år er blitt møtt av et krav til kunstnere om å gi verbalt tydelig uttrykk egne meninger og ideologisk ståsted. Det går sikkert an å analysere bilder tatt av Løberg i andre sjangre, som dokumentarsjangeren, som kan fortelle noe om både en politisk og en ideologisk forankring, men ut fra den tradisjon han står i, er dette en trivialisering og en avgrensing av mulighetene det kunstneriske fotografiet har til å frembringe følelser og stemninger hos betrakteren.
Bildene i boken er meddelelser om en kunstners subjektive sanseopplevelse. Bildene viser et blikk på verden preget av evnen til å konsentrere seg om kunstnerens estetiske opplevelse av hva han ser. I dette ligger en forestilling om at det foreligger særskilte sanseerfaringer vi kan knytte til opplevelsen av materie slik den trer frem på betingelsene av kunstnerens subjektive valg, kameraets innstillinger og i form av gjennomarbeidede forstørrelser og ferdige bilder. Når man betrakter Løbergs bilder i original, og ikke i en bok, har de en perfeksjon som røper en mesterhåndverker som er opptatt av det unike fotografiske verket som et materielt objekt, med sine materialkvaliteter. Sjelden er lyset så hvitt, lett og transparent og mørket så svart og oppslukende ugjennomtrengelig, som her.
Den enkle formen knytter Løberg til en tradisjon som grupperer ham med en hel generasjon norske fotografiske kunstnere som markerte seg på 1970-tallet og i tiårene etterpå, med amerikanske og europeiske slektninger som har til felles en forkjærlighet for å vise en natur som er i konstant forandring, og der menneskelige inngrep omformer omgivelsene til hybrider av natur og kultur, som opptrer i intense spenningsforhold.
I et bilde fra Lido i Venezia, tatt i 2009, fremstår strandpartiet med en rufset overflate i grått og svart, der vi aner at sjøgress er blitt skylt inn, mens sjøen og himmelen utenfor lidoen nærmest går i ett, som en grå tåke. På kanten av strandlinjen står en figur. Et slikt møte mellom himmel, hav og strand er en så innarbeidet konvensjon i kunsten at når det i tillegg opptrer et menneske på bildet, er det lett å dikte inn en fortelling om det lille mennesket i møte med en overveldende, stor og altoppslukende natur – et grunntema i kunsten som tar opp i seg den store fortelling om menneskets unnselige plass i kosmos. Men, bildet av det lille mennesket på lidoen stemmer ikke helt med en slik fortolkning. Figuren på bildet bøyer seg svakt, som om mennesket har sett noe der i sanden, som trekker oppmerksomheten bort fra det uendelige tåkehavet som brer seg ut over himmelen. Oppmerksomheten blir rettet bort fra himmelen og ned mot bakken. Det er noe der, i bakken, som er så interessant at det trekker all oppmerksomhet mot seg. Denne tiltrekningen mot små detaljer, uansett hvor de befinner seg, er et gjennomgående motiv hos Løberg, og bidrar til å forankre hans motivoppfatning i noe konkret og jordisk.
Innenfor den del av fotografiet Løberg har utfoldet seg som kunstner, står svarthvitt-fotografiet i en særstilling. Den enkle forklaringen på det er å peke på at fargefotografiet kom i alminnelig bruk først i nyere tid. Den mer komplekse forklaringen ligger i at Løberg bekjenner seg til en tradisjon der virkemidlene blir redusert til det ytterste, og skal det være farger i bildet, må det ligge en mening i det som går ut over det å skape en spektakulær, slående og festlig bildevirkning. Den gule streken i et bilde har sin mening som midtdeler på en asfaltert vei, men kanskje først og fremst som en nesten uforskammet dissonans og brudd med den mørke asfalten.
Det er et materielt nærvær i Løbergs bilder, som gir dem en nøktern saklighet, som jeg oppfatter som bildenes fremste egenskap og kvalitet. Det er en form for saklighet som gir betrakteren mulighet til å arbeide med bildene uten å bli overdøvet av teatrale bildevirkninger, visuell støy som avleder oppmerksomheten, anekdotisk innhold og påtrengende fortelleriver, men tvert i mot oppfordrer til konsentrasjon og fordypelse.
ØYVIND STORM BJERKE
Øivind Storm Bjerke er professor i kunsthistorie, UiO, og tidligere direktor for Norsk museum for fotografi/Preus museum.