Gi meg en rider!

Rider er et engelsk ord som beskriver en artists liste over ønsker og krav i forbindelse med en framføring. Rideren er et tillegg i kontrakten som inngås med arrangøren.

Etter flere år med mye aktivitet i form av utstillinger, foredrag, presentasjoner og lignende har jeg opplevd min andel av uforutsette feil, amatørmessig håndtering, opphavsrettsbrudd, tekniske feil og annet dill. Alt fra tragisk dårlig visuell profil, skandaløst dårlig trykk, feil tekst – og at noen «glemte» å sende ut invitasjoner.

Noen feil kan rettes opp i ettertid, andre ganger er det lite å gjøre. Spist er spist, og det er gjerne fåfengt å lage bråk etterpå, annet enn for å få ut damp. Det fører sjelden til annet enn dårlig stemning og endrer ikke på hva det enn var som ikke fungerte. 

Alt av «mishaps» er ikke like alvorlig og jeg er ikke mer selvhøytidelig enn at litt smårusk kan passere. Noe kan jo også fikses der og da. Men noen forutsetninger må være på plass. Jeg må få meg en rider.

For en del år siden opplevde jeg at ett av bildene mine var trykt opp ned i en katalog for en samleutstilling jeg var en del av. Første punkt i rideren er det derfor litt snert i: Bilder skal ikke vises opp ned!

Forøvrig: Ikke føkk opp bildene mine! Andre punkt i rideren: Bildene skal ikke beskjæres og det skal ikke legges tekst eller andre elementer i bildeflaten, med mindre jeg har godkjent det.

På en utstilling nylig hadde noen endret introduksjonsteksten som jeg på forhånd hadde sendt til arrangøren, på deres forespørsel. Tillegget var noe de hadde funnet på nettet, men det var fullstendig irrelevant for den aktuelle utstillingen, og ingen spurte meg. Flere besøkende klødde seg i hodet under åpningen siden introduksjonen åpenbart ikke samsvarte med bildene. Vi fikk jo rettet opp dette, men vernissasjen gikk jo med til å forklare at dette var feil. Punkt tre på rideren: Ikke kødd med teksten! Introduksjonstekst, beskrivelse eller annet jeg har formidlet til arrangør kan ikke endres uten min godkjenning.

Søndagen i åpningshelgen ble utstillingen uten varsel stengt for besøkende fordi lokalet var utleid til et privat konfirmasjonsselskap – altså en av de presumptivt best besøkte dagene. Du må jo være synsk for å forutse slikt, og siden jeg ikke er synsk må punkt fire i rideren være: Utstillingen kan ikke stenges på grunn av private arrangementer i normal åpningstid i utstillingsperioden! 

Jeg har ingen ting i mot lokale kunstforeninger på mindre steder og jeg synes det er fint med kunst- og kulturtilbud over alt i landet. Jeg setter pris på velvilligheten og frivilligheten som preger denne virksomheten. Men det kan samtidig også være veldig amatørmessig. Jeg har sett plakater som ikke ligner grisen fordi den visuelle profilen snekres sammen av noen som ikke vet noen verdens ting om design. Det er neppe praktisk mulig å kreve at mindre, lokale arrangører engasjerer en designer, men femte punkt på rideren må være at man fortrinnsvis får noen proffe mennesker til å fikse dette, eller at jeg skal godkjenne resultatet.

Plakat laget av profesjonell designer og plakat snekret sammen på kjøkkenbenken av en ikke-designer.

Jeg vil se prøvetrykk! Det absolutt værste jeg har opplevd i moderne tid var da magasinet Fotografi skulle slå på stortromma og presentere meg og mine bilder over 10, 12 sider i 2021, som jo er kjempehyggelig og noe jeg hadde sett fram til. Men så var altså trykken så katastrofalt dårlig at det knapt var mulig å se hva motivene var. Kvalitetskontrollen må ha vært fullstendig fraværende, men både trykkeriet og redaksjonen toet sine hender. Det er forbudt å presentere fotografier på en krenkende måte (lov om opphavsrett til åndsverk, § 5), så jeg burde nok ha krevd klekkelig erstatning.

Originalbilde slik det skal se ut.

Samme bilde trykket i Fotografi nr. 2, 2021. Skandaløst dårlig trykk og en helt hodeløs kardinalfeil å presentere bildet over to sider slik at hovedmotivet forsvinner i midtskjøten.

Jeg vil ha trådløs mic. Når jeg holder foredrag foretrekker jeg å ha hendene fri og kunne bevege meg fritt. Jeg må jo uansett betjene projektoren og med en håndholdt mikrofon blir jeg tidvis «bundet» på begge hender, pluss at jeg hele tiden må passe på å holde mikrofonen i riktig avstand fra munnen. Har ikke trådløs mic? Så skaff en.

Skal bildene mine projiseres skal det skje på lerret eller hvit vegg. Dette punktet kan virke søkt og unødvendig, men jeg har altså nylig opplevd å se bildene mine projisert på en murvegg hvor struktur, ujevnheter og tydelige spor etter forskalingsbordene syntes mye bedre enn de minimalistiske elementene som ofte er fremtredende i mine bilder.

Bilde projisert på murvegg i kulturhuset Dox+ i Praha…

…og bildet slik det skal se ut.

Siste punkt på rideren: En kald øl etterpå! Neida, det var tull. Altså ikke noe krav, men ved nærmere ettertanke: Ja takk!