Vi ser traner

Da jeg var ung snek vi oss av og til inn på traner ved hytta i Ringsakerfjellet. Vi visste at tranene var kommet da vi hørte de karakteristiske trompetlignende støtene i kveldinga, og de flotte fuglene fløy over. Det var umulig å komme tett innpå de, til det var tranene altfor sky. Den store, våte drømmen for oss ivrige fotoamatører i Hamar Kamera Klubb var å reise til Hornborgasjön i Sverige, overnatte i et fotoskjul for å være tett på og fotografere tranedans med det vi den gang hadde av heller moderate og lite lyssterke teleobjektiver.

For ved Hornborgasjön kryr det av traner hver vår. Flokker med traner mellomlander her for å hvile og spise på vei nordover til hekkeplassene. Det svenske fotomagasinet Foto & Filmteknik hadde hvert år på 1960-tallet fantastiske bilder (syntes vi) av tranedansen ved Hornborgasjön.

Men hvor var nå denne Hornborgasjön? Sør i Sverige et sted, javel. Det kunne like gjerne vært et sted i Afrika. På denne tiden hadde vi knapt vært i Oslo. Å komme seg til Hornborgasjön framsto som en nesten uoverkommelig ekspedisjon. Ingen av oss hadde førerkort ennå, langt mindre bil. 

Så vi kom oss aldri til Hornborgasjön. Det ble med drømmen hver gang Foto & Filmteknik presenterte nye bilder av den årlige tranedansen.

Like før påske i år fikk jeg en hyggelig invitasjon i mailboksen. Tilfeldighetene vil det nemlig slik at en kar jeg – av alle ting – har seilt sammen med over Atlanteren på Christian Radich, bor like ved Hornborgasjön. Om vi hadde lyst til å ta turen nedover. Kom til middag på lørdag, bli over en natt og så kjører vi ned til Hornborgasjön på søndagen. Tranene er i anmarsj fra vinterkvarterene lenger sør.

Det som fortonte seg som en ekspedisjon mot ukjent sted for over 50 år siden er i dag fire timer unna med bil. Og helt i sydenden av Hornborgasjön var rundt 8 000 traner nå samlet på et lite område. Når de flokker seg sammen og er så mange er de ikke like sky som når du ser de parvis langt inne i myra hvor de hekker. Avstanden her er av og til ikke mer enn 30 meter, enda det er mange mennesker samlet langs veien som går like ved sjøen.

Nå skal det sies at min motivkrets hovedsaklig har dreid seg om annet enn fotografering av dyr. Men for all del, av og til byr det på muligheter til å lage bilder i et minimalistisk formspråk, som er mer min greie. Og siden jeg som alle frilansfotografer og fotokunstnere jeg kjenner har tjent meg rik på bildene mine, er jeg i dag godt bestykket med fotoutstyr som enten ikke fantes eller var utenfor rekkevidde da jeg var ung. Blant annet et lyssterkt og sylskarpt 400 mm teleobjektiv. Det er sikkert mulig å få like gode bilder fra en fluktstol langs veien som fra et trangt fotoskjul midt i flokken med traner.

Jeg fotograferte hovedsaklig på sorthvitt film de timene vi tilbrakte ved Hornborgasjön, kanskje litt inspirert av de kornete sorthvittbildene Foto & Filmteknik publiserte på 1960-tallet, men mest fordi det er mitt foretrukne uttrykk. Men da jeg sto der, hvor motivene jeg drømte om som ung fotoentusiast utspilte seg rett foran øynene mine, var det akkurat som noe av magien ble borte. Skal det være så enkelt, liksom. En nydelig regnbue dannes bak flokken av traner, lyset kunne avgjort vært verre. Ikke har jeg gått langt og båret tungt. Ikke har jeg frosset. Ikke har jeg ventet i timevis. Ikke er jeg svett. Jeg sitter makelig på kafé og kan rusle ut med kameraet i hånden og gå inn igjen og fortsette å drikke kaffe.

Når ting kommer for lett til deg, dugger vanen for pupillen. Jeg trenger å være skjerpet. Å snike seg inn på tre traner i myra, med bare et 55 mm normalobjektiv på et nyinnkjøpt speilreflekskamera, og ta to, tre eksponeringer da de på lang avstand værer oss og tar til vingene, er kanskje et dårlig utgangspunkt for spennende bilder. Men det var det jeg hadde. Kraftig forstørrelse måtte til. Det teknisk ufullkomne resultatet hadde allikevel en nerve i seg, det ble et uttrykk i det. Bildene jeg fotograferte ved Hornborgasjön over 50 år senere er jo på flere måter bedre, og i tråd med det jeg forsøkte å få til, men allikevel har de to sammenstilte bildene jeg har kalt «Vi ser traner» fra 1969 en kvalitet som jeg setter pris på, selv om jeg ikke helt kan forklare hva det er. 

«Vi ser traner» (1969). Jeg hadde ikke teleobjektiv til speilreflekskameraet mitt den gangen, så jeg måtte forstørre bildene kraftig for at tranene i det hele tatt skulle synes. Og for å få opp kontrasten i det ferdige bildet kontaktkopierte jeg forstørrelsene på et nytt ark fotopapir og fikk da et negativt bilde på papir. En ny kontaktkopi på fotopapir ga igjen et positivt bilde – med økt kontrast. Strukturen i papirnegativet synes i det ferdige bildet, som jeg liker godt. Det har noe over seg som jeg ikke helt kan forklare.

Traner ved Hornborgasjön 2024.

«Glemt» teknikk: Solarisasjon

Som ung fotoamatør eksperimenterte jeg i mørkerommet med en teknikk vi kalte solarisasjon, selv om den riktige betegnelsen var sabattier-effekt. Skjønt det var ikke helt riktig det heller, men mer om det senere. Hva var det vi ville oppnå?

Når du i mørkerommet slipper vanlig, hvitt lys til et sorthvittbilde som bare er delvis fremkalt, og før det er fiksert, da blir også de lyse partiene i bildet mørke – naturlig nok. Fotopapiret blir jo sort der det er belyst. Så de lyse partiene (for eksempel en lys himmel) i en delvis fremkalt forstørrelse som ennå ligger i fremkallerskåla, vil også bli mørke. Bare litt hvitt lys gir bare litt grå himmel, mens mye lys vil gjøre hele bildet sort. Med en akkurat passe dose hvitt lys blir lyse partier akkurat passe mørke, og – her kommer det spennende – i konturene mellom tonevalørene i bildet oppstår det en lys, tynn «glorie», som en tynn strek.

I dag kan du lett legge på denne effekten i et digitalt bilde med filteret Solarize i Photoshop. Jeg har derimot brukt en dag i mørkerommet til å utforske den opprinnelig manuelle og helanaloge teknikken. I gamle dager slumset vi i vei uten å ha nøyaktig kontroll på ettereksponeringen med hvitt lys, og resultatene ble litt tilfeldige. Ved koble et eksponeringsur til en 40 W lyspære hengende over fremkallerskåla, fikk jeg nøyaktig kontroll på effekten.

Trikset er å korte litt ned på normal eksponeringstid når du lager en forstørrelse. Prøv å redusere eksponeringstiden med 20 til 30 prosent. Når fotopapiret er fremkalt ca 75 prosent av normal fremkallingstid, utsetter du forstørrelsen for hvitt lys noen få sekunder, kanskje så kort som ett sekund eller mindre. Deretter lar du bildet fremkalles ferdig.

Jeg var nysgjerrig på å se om sabattier-effekten kunne ha noen kreativ verdi for meg. Inspirert av mine ungdommelige eksperimenter – og med en følelse av at jeg ikke hadde utprøvd dette tilstrekkelig – hadde jeg valgt ut noen bilder hvor jeg tenkte sabattier-effekten kunne tilføre bildet noe ekstra. Men for å gjøre oppsummeringen kort: Det er og blir et sidespor – for min del, altså. Artig, men ikke så mye mer.

Slik var det ikke for den amerikanske fotografen og kunstneren Man Ray. Han benyttet seg av effekten i flere av sine bilder i mellomkrigstiden, etter at hans assistent, elskerinne og – ikke minst – fotograf Lee Miller tilfeldigvis «gjenoppdaget» effekten som på den tiden hadde gått mer eller mindre i glemmeboken. Ved et uhell kom det lys til noen filmer under fremkalling, og Man Ray videreutviklet og brukte teknikken i flere av sine mest kjente bilder, blant annet et portrett av Miller.

Det jeg derimot oppdaget da jeg prøvde ut teknikken nylig var at en svært kort etterbelysning demper høylysene uten å gi den typiske sabattier- eller kontureffekten – i hvert fall ikke slik at den er spesielt fremtredende. Ved noen typer motiver oppnår jeg en nesten sølvskimrende, lys grå tonevalør i de lyse partiene, noe som legger hele bildet i et dypere toneleie. Ved første øyekast ser det bare ut som lav kontrast, men altså et markant neddempet uttrykk (minner litt om desaturering av fargene i et fargebilde). Akkurat denne effekten tar jeg med meg videre.

Vi kalte det altså solarisasjon der vi eksperimenterte med dette i mørkerommet da jeg var ung. Solarisasjon er derimot en effekt som oppstår ved veldig kraftig overeksponering. På et bilde hvor for eksempel solskiven er med i bildet kan sola fremstå som sort i stedet for hvit. Den kraftige overeksponeringen har «vendt» tonen. Denne effekten har ingen bildemessig verdi og er (var) en uønsket effekt med sorthvitt film. Sabattier-effekten – som er den fremgangsmåten jeg viser noen resultater av her – ble beskrevet av den franske vitenskapsmannen Armand Sabatier i 1862, men siden navnet hans ble feilstavet med to t-er i stedet for en ble det for ettertiden kalt sabattier-effekten.

Her har forstørrelsen fått så mye hvitt lys (mens det ennå ligger i fremkallerskåla) at himmelen er blitt ganske mørk (den er opprinnelig nesten helt hvit). Gresset er allerede fremkalt til en grå tone da fotopapiret utsettes for hvitt lys og det fremkalte sølvet her virker som en skyggemaske som demper virkningen, og disse valørene påvirkes ikke like mye. Den litt underlige effekten som oppstår, i tillegg til de hvite konturene, er at bildet ser ut som et negativt og posistivt bilde på samme tid.

Bildet til venstre har fått veldig lite etterbelysning med hvitt lys slik at det det kun oppstår en lys grå valør i det hvite (jfr. den hvite kanten rundt bildet som er blitt lys grå). Den hvite konturen er godt synlig rundt pipa. Bildet til høyre har fått en kortere grunneksponering, men noe mer hvitt lys. De lyse partiene blir mørkere, samtidig som opplevelsen av et negativt bilde er mye sterkere.

Eksperiment fra 1970. Negativet ble forstørret på et stykke grafisk film med veldig høy kontrast, og etterbelyst med en liten dose hvitt lys under fremkallingen. Deretter ble bildet på den grafiske filmen kontaktkopiert på et nytt stykke grafisk film, før det ble forstørret på fotopapir (også det med høy kontrast).

Den kulturelle generasjonskløften

Artisten Bjørn Eidsvåg (70) var for en tid siden leid inn til et event hvor han fikk en ung jente som sin personlige assistent. Bjørn who? Den unge jenta ante ikke hvem Bjørn Eidsvåg var. «Hvis de unge ikke vet hva jeg driver med, hva kan jeg gjøre med det?» spurte Eidsvåg.  «Bli med på ‘Hver gang vi møtes’ på TV2», var svaret. «Det er et program også unge ser på».

I programmet møtes unge og eldre artister – og de gjør nye og ofte veldig annerledes versjoner av hverandres låter.

Det kommer mye fint ut av disse musikalske møtene, hvor det også er med unge artister som jeg knapt har hørt om. Så det går begge veier, dette. Og jeg har hørt mange unge, flinke artister med flotte stemmer i «Beat for beat» på NRK1. Det er bare det at jeg ikke aner hvem de er. 

Det virker som gamle og unge aktører i kulturfeltet følger mindre og mindre med på hverandre, og at vi dermed er i ferd med å havne på forskjellige kloder, basert på alder. De plattformene hvor vi møtes i dag, appellerer til helt forskjellige aldersgrupper.

På 1960-tallet hadde den amerikanske TV-kanalen CBS et innarbeidet talkshow med Ed Sullivan som vert. Sullivan og staben hans var forholdsvis konservative folk, men de introduserte en rekke rockeartister for et amerikansk publikum. Elvis Presley, The Rolling Stones, The Doors med flere fikk et stort publikum gjennom programmet som «alle» så på. Sullivan likte hverken rock eller unge gutter med lagt hår, men hadde rockegrupper med i showene for seertallenes skyld. Resultatet var nå en gang at både gammel og ung var like orientert om det «nye», det var ikke så mange TV-kanaler å velge mellom. I dag er virkeligheten en helt annen.

Hva med fotografiet? Jeg har inntrykk av at det også her er et tydeligere generasjonsskille enn for noen tiår tilbake. De i 20-åra vet ikke hvem etablerte fotografer og kunstnere er, og de som har rundet 40 og – ikke minst – de som er litt opp i åra, har null kjennskap til unge talenter. Du skal nok være veldig interessert for å følge med på alt, og så interesserte er ikke de fleste av oss. Da blir det bekvemmelig å forholde seg til den siden av generasjonskløften man befinner seg. Jeg ser det tydelig på for eksempel en del utstillingsåpninger i fotografi-feltet hvor det er stort sett er bare unge fotostudenter å se.

Jeg hørte nylig i nyhetene at Spellemannsprisen ikke lenger skal vises på NRK, men strømmes på TikTok.

Jeg vet ikke om det er mulig å gjøre noe med den kulturelle generasjonskløften. Pessimisten i meg tror ikke det. Men det hadde vært kult med et «Hver gang vi møtes» for fotografer!

Bøker oppdatert

Jeg har gitt ut flere bøker på eget forlag (Fotografisk forlag), og jeg har nå oppdatert tilbudet av mine egne fotografiske bøker.

Bøkene jeg lister opp under er trykt i opplag, utstyrt med ISBN-nummer og registrert i den norske bokdatabasen, slik at boka kan bestilles i bokhandelen om du ikke vil bestille direkte hos Fotografisk forlag og få den tilsendt i posten:

I Am Standing Here To See. Morten M. Løberg: Arbeider 1976 – 2018. En retrospektiv monografi over kunstnerisk arbeid (forord av professor emeritus Øivind Storm Bjerke).

Mørkerom og lukta av fiks. En innføring i fotografering på film og tradisjonelt mørkeromsarbeid.

50 år med Fotografi. Historien om tidsskriftet Fotografi 1968 – 2018. (Forlaget Fotografi).

Fotografi mellom fiksjon og virkelighet. Intervjuer og portfolio-presentasjon av 11 norske fotografer presentert i tidsskriftet Fotografi.

Følgende bøker er POD-bøker (print-on-demand) og blir produsert ved bestilling. Det kan altså være ventetid. Bøkene produseres av Blurb.

En stipendiat i Paris. Notater og betraktninger fra et fire måneder langt kunstneropphold på Cité Int. des Arts.

Bella 66. En biografi om Morten M. Løbergs liv og virke.

Pinhole. Et utvalg pinholebilder av Morten M. Løberg. 

Morten Løberg store fotopapirtest. Pdf-fil som sendes på mail. I samarbeid med Fotomag, magasinet for foto og video.

For å bestille send mail til mail@mortenloberg.no. Husk å oppgi navn, postadresse og mobilnummer. Bøkene tilsendes i posten med faktura vedlagt. Porto tilkommer.

Testing, testing…

Jeg har brukt mange forskjellige filmer og fremkallere opp gjennom årene, men når jeg ser på de ferdige bildene jeg synes er verdt å vise frem, ser jeg at de forskjellige kombinasjonene har fint lite å si. Motivet trumfer teknikken.

Filmer og kontaktkopier av tester jeg gjorde på 1970-tallet.

Det betyr ikke at det er likegyldig hva slags film eller fremkaller du bruker. Hvis jeg har ønsket en tydelig kornstruktur i bildet har jeg naturligvis brukt en mer lysfølsom film og en fremkaller som gir distinkt korn, men ellers: Det betyr mindre enn man skulle tro hvilken film og fremkaller du bruker.

Jeg sier ikke at det ikke er forskjell, men jeg har kommet til at betydningen av dette er overdrevet og at gevinsten ved bruke livet på å grave seg ned i dette er begrenset. Og jeg har testet mye, takket være den nysgjerrige fotonerden i meg. På 1970-tallet fotograferte jeg testmotiver med mange forskjellige lav- og middelfølsomme filmer fra Kodak, Agfa og Ilford, som jeg fremkalte i en rekke forskjellige filmfremkallere. Deretter forstørret jeg bildene og studerte korn, skarphet og tonevalører. Ingen vitenskapelig test med masse måleutstyr og greier, men en visuell bedømmelse. Min teori har alltid vært at hvis jeg ikke kan se noen forskjell så blåser jeg i om den kan måles – og de synlige forskjellene var mindre enn jeg ventet meg. Mange av testbildene så til forveksling helt like ut.

Jeg gjorde samme erfaring da jeg for noen år siden på nytt testet forskjellige filmer i forskjellige fremkallere i forbindelse med boka Mørkerom og lukta av fiks, en innføring i mørkeromsarbeid. Så lenge du eksponerer og fremkaller korrekt (slik at forstørrelsene blir så like som mulig), er forskjellige små og tildels ubetydelige. Du skal med andre ord forstørre bildet veldig mye før det er synlige, om enn små, forskjeller. Motivet trumfer alltid de fototekniske spissfindighetene.

På analoge sider på nettet hagler det med innlegg som viser resultatet med film ditt fremkalt i fremkaller datt. Bildene som vises er ofte ganske kjedelige! Her er det visst ikke noe ønske å lage et godt bilde fordi man har en visuell idé. Nei, det er stort sett bare ordinære, men pene, motiver. Dagsorden er testing og atter testing på jakt etter mikroskopiske forskjeller. 

Hva hjelper det at man mener å ha funnet en ideell kombinasjon av film og fremkaller hvis man ikke evner å se gode motiver? Hva er vitsen med å sette film i kameraet hvis man ikke har noe interessant å fotografere?

Det som faktisk spiller en rolle er at filmen blir riktig eksponert og fremkalt, slik at du har detaljer i skyggene og riktige valører i høylysene. Dette er verdt å teste. Mange filmer (de fleste) holder ikke helt det de lover med tanke på lysfølsomhet. En ISO 125 film kan i realiteten ha en følsomhet på ISO 100 eller ISO 80. Samtidig kan lysmåleren din ha avvik inntil et halvt lystrinn (en halv blender) uten at det regnes som feil. Altså bør du teste hva som er reell lysfølsomhet med en bestemt film i akkurat ditt kamera (eller med akkurat din lysmåler). Deretter må du ved behov justere fremkallingstiden slik at høylysene får riktig valør. Alt dette beskriver jeg i boka mi Mørkerom og lukta av fiks.

Når du har dette på plass spiller det veldig liten rolle hvilken ISO 125 film du bruker og hvilken standard filmfremkaller – jeg vil nesten si hvilken som helst fremkaller – du velger.

Hvem skal dele ut stipend? Eller: Vår tids nedprioritering av kvalitet

Stipend er et ettertraktet gode. Antallet søkere er alltid høyere – til dels mye høyere – enn antallet tilgjengelige stipender. Her er det rom for mye krybbebiting.

Å øke antallet stipender er selvfølgelig en mulighet, men det vil aldri bli nok. Det vil alltid være flere søkere enn stipender. Krybbebitingen vil fortsette.

Slik vi ser blant forfatterne i disse dager. Den norske Forfatterforening (DnF) forvalter gjennom sitt litterære råd nærmere 150 forfatterstipender gjennom ordningen Statens kunstnerstipend. Forfatterforbundet (FF) forvalter ingen, mens Norsk faglitterær forfatterforening (NFFO) har ni. Ikke overraskende vil FF ha en del av kaka, og regjeringen ønsker å slippe flere til.

Det virker naturligvis umiddelbart rettferdig og innlysende at kaka må deles på alle. Men er det så enkelt? Jeg var med i fagpolitisk arbeid i Forbundet Frie Fotografer (FFF) da de slåss for å få kontroll over Statens kunstnerstipend til fotografer. Det var ikke mange stipendhjemler vi snakket om den gangen, men historien er denne:

Da FFF ble stiftet i 1974 besto fotografens stipendkomite av to representanter fra Norges fotografforbund (NFF), altså fagfotografene, og en representant fra sammenslutningen av fotoklubber Norsk Selskap for Fotografi (NSFF), altså amatørfotografene. I og med at Statens kunstnerstipend skal tildeles kunstnere (det ligger jo i navnet, og i statuttene som blant annet sier «ved tildeling skal det leggjast vekt på kunstnarisk kvalitet og aktivitet»), krevde FFF å få oppnevne representanter til stipendkomiteen. FFF fikk tidlig en representant, på bekostning av NFF. Siden ble også NFFSs representant erstattet av en representant for FFF – til NSFFs protester. FFF krevde også den siste representanten siden NFF ikke var en kunstnerorganisasjon. Inntil så skjedde levde man forsåvidt godt med at representanten fra NFF også var (eller godt kunne vært) medlem i FFF.

Grunnlaget for FFFs krav den gang, og grunnlaget for at Den norske Forfatterforening ønsker å beholde oppnevningsretten til de litterære forfatternes stipendkomite, er ønsket om å bevare høy kvalitet. Det høres elitistisk ut, eller snobbete, i hvert fall i følge Anne Holt på Debatten på NRK. Forfatterforeningen, med sine strenge opptakskrav, frykter at kvaliteten synker hvis Forfatterforbundet, med sine langt mer liberale opptakskrav, skal få oppnevne representanter til stipendkomiteen. DnFs syn er jo ikke helt grunnløst så lenge FF jo ble dannet av forfattere som ikke fylte opptakskravene i DnF.

Da Forbundet Frie Fotografer ble stiftet var det viktig å markere revir som en ren kunstnerorganisasjon. Det ble sentralt å være unik og distinkt forskjellig fra de andre fotoorganisasjonene, og da spesielt amatørfotografene. Etter hvert som medlemstallet og innflytelsen økte, og fotografi gradvis ble anerkjent også som et kunstnerisk uttrykk, kunne skuldrene senkes. I dag er det vel slik – som jeg har hevdet ved flere anledninger – at det er mye mer crossover blant sjangerne. Og flere blant de som i dag er aktive i fotoklubbene, kunne utmerket godt ha vært (og er) medlemmer i FFF. Mange medlemmer i FFF har også vært medlem i en fotoklubb.

For hva er egentlig elitisme? Betød det at FFF ikke ville ha med amatørfotografene at vi så ned på dem? Det ble sikkert opplevd slik, men det var en konsekvens at det var (og er) forskjell på å være kunstner av profesjon og å ha foto som hobby. Å kalle dette elitisme er å høste lavthengende frukt.

DnF har tviholdt på veldig strenge kriterier. Du må ha utgitt to skjønnlitterære bøker for å kunne søke, og selv da er det ikke sikkert du får bli medlem hvis ikke bøkene har høy nok litterær verdi. Det har resultert i at serieforfattere av såkalt «kiosklitteratur» i praksis ikke får bli medlemmer. Margit Sandemo, som med sin romanserie Sagaen om isfolket og sine totalt 185 utgitte bøker (litt mer en to, liksom), fikk aldri bli medlem i DnF.

Elitistisk og snobbete? Jeg vet ikke. Går det an å skrive 185 bøker med gjennomgående høy litterær verdi? Nå har jeg aldri lest Margit Sandemo, men jeg kom over noen av Kjell Hallbings bøker om Morgan Kane på et loppemarked, og har lest et par av dem. Høy litterær verdi? Nei. Underholdende tidsfordriv? Ja, delvis. Burde Statens kunstnerstipend ha finansiert forfatterskapet bak mitt underholdende tidsfordriv? Nei.

Jeg tror ikke DnF er på ville veier. Man kan selvfølgelig diskutere hvor strenge opptakskriteriene skal være, men dritten fra vifta som nå treffer DnF har muligens en annen årsak: Vår tids nedvurdering av kvalitet. Nå skal liksom salgstall være like viktig, fordi det er disse forfatterne folk kjøper. Jon Fosse ville aldri blitt den forfatteren han er uten Statens kunstnerstipend. Han solgte jo nesten ingen ting, men da han fikk Nobelprisen i litteratur, skulle alle lese ham. Mange kjøpte bøkene hans – og la de fort fra seg. Bedre da med en spennende krim i hytteveggen og et glass rødvin innen rekkevidde. Litterær kvalitet? My ass. 

Med sine strenge opptakskriterier er det ingen tvil om at DnF organiserer de beste forfattere, målt etter litterær verdi, og da er de selvfølgelig også kvalifisert til å bestemme hvem som skal få stipend. Og så er det viktig å understreke følgende: Alle forfattere, fotografer og andre kan søke Statens kunstnerstipend i sin gruppe. Det er ikke noe kriterium å være medlem noe sted for å få stipend. At stipendene stort sett tilfaller medlemmer i kunstnerorganisasjonene (som alle har sine mer eller mindre strenge opptakskriterier) er heller ikke så rart. De beste er som regel medlem.

Striden mellom Den norske Forfatterforening og Forfatterforbundet finner nok sin løsning, for FF er også en seriøs organisasjon, med de samme fagpolitiske interesser som DnF. Jeg tipper de to organisasjonene til slutt fusjonerer eller inngår et samarbeid – også om stipendkomiteen. For DnFs del spiller det ikke all verdens rolle så lenge de har flertall i komiteen – på samme måten som FFF i sin tid levde godt med å ha to av tre representanter i fotografens stipendkomite. Da hadde de siste ordet uansett.

Om statens kunstnerstipend

Da Forbundet Frie Fotografer var fem år i 1979 fikk forbundet Høvikoddens to store Prisma-saler til disposisjon. Utstillingen var kun for FFF-medlemmer, og gjennomgående høy kvalitet var viktig. Kunstnerisk kvalitet var viktig for Høvikodden kunstsenter naturligvis, og det var viktig for FFF i tid da man bygget sten på sten som en seriøs og ansvarlig kunstnerorganisasjon. Jeg satt i forbundets jury i to år og kriteriene for å bli medlem i FFF ble av mange betraktet som strenge, men de er nok enda strengere i dag. (Eget bilde).

Tiden det tar

Jeg har vært levende opptatt av fotografi i godt over 50 år. Allikevel tok det sin tid å lese seg opp på den franske fotografen Henri Cartier-Bresson (1908 – 2004). Egentlig burde enhver seriøst interessert fotograf begynne med Cartier-Bresson. Disse betraktningene er fra 2014 da jeg bodde fire måneder med kunstnerstipend i Paris.

«En av de siste dagene under stipendoppholdet her i Paris tok jeg meg tid til å sitte en hel formiddag på kafé og lese bok. For til den store retrospektive utstillingen med Henri Cartier-Bressons bilder på Centre Pompidou i sommer, ble det utgitt en stor, tykk bok om denne legendariske franske fotografen (Henri Cartier-Bresson, Editions Centre Pompidou, EUR 49). Utstillingen – og boka – er den første virkelig store og brede presentasjonen av Cartier-Bressons livsverk etter at han døde for ti år siden. Noe lignende hadde vel knapt vært mulig i hans levetid, han var både kjent og beryktet for sin trang til å detaljstyre alt som hadde med presentasjonen av sine bilder å gjøre.

Henri Cartier-Bressons personlige bildestil blir av mange betraktet som bildekunst. Selv betraktet han seg nok mer som fotoreporter til å begynne med. Han var tidlig svært opptatt av komposisjon og bildeutsnitt, og eksperimenterte fritt med dette. Han var mindre opptatt av hvilken «bås» han hørte hjemme i. Boka, som jeg kjøpte da jeg så utstillingen i juni, tar utgangspunkt i dette og likestiller på mange måter fotoreporteren og kunstneren, uten å sette to streker under hverken det ene eller det andre. For spiller det nå egentlig noen rolle?

At mange fotografer har betraktet seg selv mer som fotojournalister enn som kunstnere betyr jo ikke at andre ikke kan oppleve bildene deres som kunst. Sebastiâo Salgado er et godt eksempel. «Jeg er journalist», sa han – da gallerier og museer over hele verden sto i kø for å stille ut bildene hans – som kunst.

Henri Cartier-Bresson er obligatorisk for alle som interesserer seg for fotografi. Jeg sitter her og leser, bestiller en kopp kaffe til, og når jeg løfter blikket ser jeg rett bort på Seinen og Île de la Cité, hvor han fotograferte flere av sine mest kjente bilder. En perfekt setting altså, for å lære mer om denne store fotografen. Og så slår det meg, etter hvert som jeg lærer mer om hans liv og utvikling, at dette burde jeg jo gjort for mange år siden! Jeg har vært lidenskapelig interessert i fotografi siden jeg var 15 år gammel – og så skulle det altså ta så lang før jeg fant en anledning til å sette meg ned og virkelig studere en så betydningsfull fotograf. Det hadde jo vært mye mer naturlig å starte med ham!

Stipendoppholdet her i Paris går ubønnhørlig mot slutten. Når dette leses er jeg tilbake i Oslo – og utsikten til Seinen er byttet ut med utsynet over Akerselva, fra mitt studio på Frysja kunstnersenter. Ikke misforstå meg, Akerselva er like fin! I hvert fall i mine øyne. Jeg har fått arbeidet godt i Paris, jeg har mye materiale med meg hjem og skal bruke tiden framover til å bearbeide dette. Og så fikk jeg altså endelig lest meg opp på Henri Cartier-Bresson».

(Teksten er hentet fra min bok En stipendiat i Paris (2015).

Morten Løberg workshops 2024

Velkommen til fotograf Morten Løberg Workshop!

Jeg har lagt ut programmet for workshopene jeg holder i 2024. Det blir workshop i både tradisjonelt mørkerom og i digital print på kunstpapir (våren 2024) og – ikke minst – workshopen «Det er så tynt lyset», en workshop over en helg i personlig bildeutvikling (høsten 2024).

FINE ART MASTERCLASS PRINT WORKSHOP
Onsdag 10. og torsdag 11. april, 2024.

Dette er en to dagers spesialworkshop hvor du lærer hvordan du printer ut bilder i høy kvalitet på kunstpapir og hvordan du får det du ser på skjermen din og den ferdige printen til å stemme overens. Etter dette kurset vil du kunne få perfekte printer både i sorthvitt og farger – enten du printer selv på egen printer eller lar et printlab printe for deg. Du lærer hvordan du behandler og klargjør en digitale bildefil, velger fargerom, kalibrerer skjermen, velger riktig fargeprofil – og skriver ut på en moderne fotoskriver med arkivbestandig pigmentblekk på det beste papiret som er å oppdrive. Kurset passer for fotografer, billedkunstnere og fotoentusiaster. Les mer og meld deg på her.

SORTHVITT MØRKEROM «OLD SCHOOL»
Fredag 5. til søndag 7. april 2024.

Workshop i tradisjonelt mørkeromsarbeid over en helg. Du lærer veien fram til den perfekte forstørrelsen via optimal behandling av fotopapiret. Vi går gjennom kjente mørkeromstriks som kontrollert skygging og etterbelysning, riktig fremkalling, kontrastkontroll i forstørrelsen, og etterbehandling som forskjellig toning og mye mer. Mesteparten av undervisningen foregår «hands on» i mørkerom, derfor er antallet deltagere begrenset til seks. Les mer og meld deg på her.

Og for de som ikke har erfaring fra mørkerom tidligere, eller som ønsker litt gjenoppfriskning for å ha maksimalt utbytte av helgeworkshopen, arrangerer jeg et rimelig kveldskurs i grunnleggende mørkeromsferdigheter kvelden før, altså torsdag 4. april. Les mer om dette tilbudet her.

«DET ER SÅ TYNT, LYSET». Minimalisme og form. Å rendyrke sitt uttrykk.
Fredag 18. til søndag 20. april

Dette er workshopen for deg som vil utvikle deg videre og finne eller rendyrke ditt eget uttrykk. 

Gjennom foredrag, film, bildevurderinger, egen fotografering, øvelser og tilbakemeldinger får du inspirasjon og konkrete råd om hvordan du lodder dybden og utvikler ditt eget, personlige bildeuttrykk. Morten skal med utgangspunkt i sine egne arbeider og hvordan andre fotografer arbeider med sitt personlige uttrykk, vise hvordan du kan definere dine egne mål og se hvilke grep som kan være nyttige for å nå målet. Du skal naturligvis fotografere selv og alle får grundige tilbakemeldinger både i plenum og i en en-til-en setting. Regn med å bli utfordret! Les mer og meld deg på her.

Alle workshopene finner sted i fotograf Morten Løbergs studio, mørkerom og tilhørende kurslokale på Frysja kunstnersenter på Kjelsås i Oslo, et steinkast fra Teknisk museum.

Utstilling 360 grader

Høsten 2023 hadde jeg min til nå største separatutstilling i Galleri Ullinsvin i Vågå – med tittel «I Am Standing Here To See». Totalt stilte jeg ut nærmere 60 bilder. Du kan se en 360 graders videovisning av hele utstillingen, laget av Tore Lund Blindheim. Her kan du navigere deg rundt omkring og opp og ned og hit og dit i utstillingen – og se hvert enkelt bilde om du ønsker. Vil du se ordentlig reproduksjon av hvert bilde kan du se et utvalg på hjemmesiden min.

Galleri Ullinsvin er et av de flotteste galleriene jeg har stilt ut i! Utstillingen var todelt, Tone S. Beckman og jeg hadde hver vår del.

Tusen takk til Tore for video!

Ønsker du å kjøpe, kontakt meg for tilbud. Jeg holder også foredrag for fotoklubber, kunstforeninger og andre om mitt liv som fotokunstner. Kontakt meg på mail@mortenloberg.no eller mobil 997 05 076. Og jeg holder workshops, se kurskalenderen på Kursfabrikken.no.

Her kan du se 360 graders visning av utstillingen.

Viktigst at det er godt

– Det viktigste med fotografi er at det er godt!

Jarle Strømme var på 1970-tallet lærer i fotografi på det som het Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, populært kalt kunst- og håndverksskolen. Strømme hadde etablert et fotogalleri på skolen, riktignok i beskjedne lokaler i en korridor i kjelleren hvor den lille fotoavdelingen befant seg, men tross alt et fast fotogalleri. Jeg mener det var Norges første. Jarle Strømme var ikke videre begeistret for at Forbundet Frie Fotografer (stiftet i 1974 ) ønsket å fremme en ny sjanger innen fotografi; nemlig fotografisk kunst. Det var nok sjangere som det var, vi trengte ikke flere, mente Strømme. Det viktigste var at det var god fotografi, uansett sjanger.

Men hva betød nå egentlig det? Et naturlig oppfølgingsspørsmål var naturligvis hvordan definere «god» fotografi? Jeg var ny i miljøet og FFF ville markere et skille mellom fotografisk kunst og annen fotografi, så vi både utfordret og kritiserte Strømmes ståsted. I hans verden gikk skillet hovedsaklig mellom fagfotografer og amatørfotografer. For FFF var det viktig å markere at fotografisk kunst var en egen disiplin ulik andre etablerte fotografiske sjangere, enten det var amatørfotografi eller fagfotografi.

Men: Hadde Jarle Strømme allikevel et poeng? 

Jeg havnet etter hvert i FFF´s faste jury og dilemmaene sto nærmest i kø da vi skulle slå ned grensestolpene. Var for eksempel «fri» fotojournalistikk – slik som det samfunnskritiske og radikale bildebyrået Samfoto bedrev – å betrakte som kunst eller ikke? Vel, noen av fotografene ble under sterk tvil tatt opp som medlemmer i FFF, andre ikke. Det samme gjaldt naturfotografene. Noen lot være å søke om opptak i frykt for å bli avvist. 

Frykten var reell nok. For vi skal ikke glemme at grensedragningen mellom kunst og ikke kunst var viktig for FFF. Det var nøkkelen til å bli anerkjent av statlige myndigheter og de øvrige kunstnerorganisasjonene som en seriøs kunstnerorganisasjon – noe FFF forøvrig tidlig lyktes med. Så taktikken kan jo ikke ha vært helt på trynet.

Med årene har skillene mellom fotografiske sjangere blir mindre distinkte enda spesialiseringen og profesjonaliteten har økt innen både fotojournalistikk, reklame, naturfoto og fagfoto. I dag er det mye mer «crossover» mellom forskjellige sjangere, kanskje bortsett fra fagfotografen i sitt studio med brudepar og konfirmanter. Bortsett fra det; alle låner fra alle. Og det som da gjenstår – når skillene mellom båsene tones ned – er jo, paradoksalt nok, om det er god fotografi eller ikke.

Utfordringen med å skille god fotografi – ikke nødvendigvis fra dårlig fotografi, for det er lett – men fra mindre god fotografi er ikke noe mindre i dag enn på 1970-tallet. Så oppfølgingsspørsmålet, hvordan avgjøre hva som er godt, er like relevant nå som da. Samtidig må jeg i dag si meg enig med Jarle Strømme, til tross for at det er vanskelig å skille klinten fra hveten: Det viktigste er at det er godt.

Dessuten: Er det egentlig så viktig om det er kunst eller ikke? Egentlig ikke – også takket være at fotografi i dag jo er anerkjent som kunst. Skuldrene er senket.

Da Leif Preus stilte ut fotografen Jac. Brun (1921 – 1995) i fotogalleriet i Preus fotomuseum i Horten i 1978 var både jeg og andre skeptiske. Jac. Brun, som var en nestor blant fagfotografene, fotograferte for postkortforlaget Mittet Foto AS. Vi så jo helst at galleriet konsentrerte seg om fotografisk kunst, til nød historisk fotografi. Men Leif Preus var altetende når det kom til fotografi, og det var jo han som bestemte. Kanskje var det viktigste også for ham at det var godt. Han levde tilsynelatende greit med at deler av fotokunstmiljøet mente galleriets utstillingsprofil manglet retning. Postkortfotografiet hadde lav status, men natur- og landskapsbildene som Jac. Brun stilte ut, var utrolig estetiske, vakre og fagmessig veldig dyktig utført. Det var helt åpenbart «godt». Det ble en øyeåpner for meg, selv om jeg ikke ville ta det innover meg der og da.

Jeg fikk et enklere liv da jeg tillot meg selv å sette uhemmet pris også på gode bilder med utpreget estetiske verdier – uansett sjanger og uten å skjele til om det hadde kvaliteter utover det estetiske, eller om det var kunst eller ikke.

Så ja, kanskje han hadde et poeng, Jarle Strømme? Det er jo helt klart viktig at det er godt! 

I mangel av ett av Jac. Bruns fargebilder fra utstillingen i Preus fotomuseum i 1978 velger jeg å illustrere denne teksten med dette sorthvittbildet som Brun fotograferte i Nordmarka på 1950-tallet. Brun fotograferte en rekke natur- og landskapsbilder uten spesiell stedstilknytning i årene han arbeidet for Mittet Foto AS (1953 – 1979).

Julesalg

Det er på tide å tenke julegaver. Jeg har noen kombinasjoner igjen av bok pluss bilde som jeg selger på billigsalg. Boka er min retrospektive monografi "I Am Standing Here To See", bildet er et originalbilde i begrenset opplag på kunstpapir.

Boka er selvfølgelig signert, bildet er nummerert og signert og kommer med et eget garantisertifikat.

Jeg har tre motiver: "Broken Centerline", "Vinter" og "Gimsøybrua". Formatet er ca A4.

"Broken Centerline" er håndkolorert print, opplag 15. Jeg har ti eksemplarer, pluss ett A.P. (artist´s proof). Pris bok + bilde kun kr 1 200.

"Vinter" har også opplag 15, og jeg har ti eks. pluss ett A.P. Pris bok + bilde kun kr 1 200.

"Gimsøybrua" har jeg kun ett eks. igjen av (opplag 10). Pris bok + bilde kr 1 900.

Boka alene koster 395,00. Fri frakt i hele desember. Send mail til mail@mortenloberg.no.

Gi meg en rider!

Rider er et engelsk ord som beskriver en artists liste over ønsker og krav i forbindelse med en framføring. Rideren er et tillegg i kontrakten som inngås med arrangøren.

Etter flere år med mye aktivitet i form av utstillinger, foredrag, presentasjoner og lignende har jeg opplevd min andel av uforutsette feil, amatørmessig håndtering, opphavsrettsbrudd, tekniske feil og annet dill. Alt fra tragisk dårlig visuell profil, skandaløst dårlig trykk, feil tekst – og at noen «glemte» å sende ut invitasjoner.

Noen feil kan rettes opp i ettertid, andre ganger er det lite å gjøre. Spist er spist, og det er gjerne fåfengt å lage bråk etterpå, annet enn for å få ut damp. Det fører sjelden til annet enn dårlig stemning og endrer ikke på hva det enn var som ikke fungerte. 

Alt av «mishaps» er ikke like alvorlig og jeg er ikke mer selvhøytidelig enn at litt smårusk kan passere. Noe kan jo også fikses der og da. Men noen forutsetninger må være på plass. Jeg må få meg en rider.

For en del år siden opplevde jeg at ett av bildene mine var trykt opp ned i en katalog for en samleutstilling jeg var en del av. Første punkt i rideren er det derfor litt snert i: Bilder skal ikke vises opp ned!

Forøvrig: Ikke føkk opp bildene mine! Andre punkt i rideren: Bildene skal ikke beskjæres og det skal ikke legges tekst eller andre elementer i bildeflaten, med mindre jeg har godkjent det.

På en utstilling nylig hadde noen endret introduksjonsteksten som jeg på forhånd hadde sendt til arrangøren, på deres forespørsel. Tillegget var noe de hadde funnet på nettet, men det var fullstendig irrelevant for den aktuelle utstillingen, og ingen spurte meg. Flere besøkende klødde seg i hodet under åpningen siden introduksjonen åpenbart ikke samsvarte med bildene. Vi fikk jo rettet opp dette, men vernissasjen gikk jo med til å forklare at dette var feil. Punkt tre på rideren: Ikke kødd med teksten! Introduksjonstekst, beskrivelse eller annet jeg har formidlet til arrangør kan ikke endres uten min godkjenning.

Søndagen i åpningshelgen ble utstillingen uten varsel stengt for besøkende fordi lokalet var utleid til et privat konfirmasjonsselskap – altså en av de presumptivt best besøkte dagene. Du må jo være synsk for å forutse slikt, og siden jeg ikke er synsk må punkt fire i rideren være: Utstillingen kan ikke stenges på grunn av private arrangementer i normal åpningstid i utstillingsperioden! 

Jeg har ingen ting i mot lokale kunstforeninger på mindre steder og jeg synes det er fint med kunst- og kulturtilbud over alt i landet. Jeg setter pris på velvilligheten og frivilligheten som preger denne virksomheten. Men det kan samtidig også være veldig amatørmessig. Jeg har sett plakater som ikke ligner grisen fordi den visuelle profilen snekres sammen av noen som ikke vet noen verdens ting om design. Det er neppe praktisk mulig å kreve at mindre, lokale arrangører engasjerer en designer, men femte punkt på rideren må være at man fortrinnsvis får noen proffe mennesker til å fikse dette, eller at jeg skal godkjenne resultatet.

Plakat laget av profesjonell designer og plakat snekret sammen på kjøkkenbenken av en ikke-designer.

Jeg vil se prøvetrykk! Det absolutt værste jeg har opplevd i moderne tid var da magasinet Fotografi skulle slå på stortromma og presentere meg og mine bilder over 10, 12 sider i 2021, som jo er kjempehyggelig og noe jeg hadde sett fram til. Men så var altså trykken så katastrofalt dårlig at det knapt var mulig å se hva motivene var. Kvalitetskontrollen må ha vært fullstendig fraværende, men både trykkeriet og redaksjonen toet sine hender. Det er forbudt å presentere fotografier på en krenkende måte (lov om opphavsrett til åndsverk, § 5), så jeg burde nok ha krevd klekkelig erstatning.

Originalbilde slik det skal se ut.

Samme bilde trykket i Fotografi nr. 2, 2021. Skandaløst dårlig trykk og en helt hodeløs kardinalfeil å presentere bildet over to sider slik at hovedmotivet forsvinner i midtskjøten.

Jeg vil ha trådløs mic. Når jeg holder foredrag foretrekker jeg å ha hendene fri og kunne bevege meg fritt. Jeg må jo uansett betjene projektoren og med en håndholdt mikrofon blir jeg tidvis «bundet» på begge hender, pluss at jeg hele tiden må passe på å holde mikrofonen i riktig avstand fra munnen. Har ikke trådløs mic? Så skaff en.

Skal bildene mine projiseres skal det skje på lerret eller hvit vegg. Dette punktet kan virke søkt og unødvendig, men jeg har altså nylig opplevd å se bildene mine projisert på en murvegg hvor struktur, ujevnheter og tydelige spor etter forskalingsbordene syntes mye bedre enn de minimalistiske elementene som ofte er fremtredende i mine bilder.

Bilde projisert på murvegg i kulturhuset Dox+ i Praha…

…og bildet slik det skal se ut.

Siste punkt på rideren: En kald øl etterpå! Neida, det var tull. Altså ikke noe krav, men ved nærmere ettertanke: Ja takk!

Sorthvitt mørkerom «old school»

Det er altså sånn at jeg liker veldig godt å holde kurs i noe jeg kan, for noen som ønsker å lære. Og gammaldags mørkerom er noe jeg kan veldig godt. Ekte «silver print», klassisk fotohåndtverk.

Jeg framkalte min først film og laget mine første bilder i mørkerom for godt over 50 år siden, og arbeider fremdeles med film, fotopapir, fremkaller og fiks – selv om jeg også fotografer mye digitalt.

Fotografering på film og lage bilder på gamlemåten i mørkerommet, er på vei tilbake. Bildet som langsomt kommer til syne i fremkallerskåla opplever en ny renessanse (tenk at det faktisk er metallisk sølv på papir!). Men det er ikke så lett å søke hjelp og råd, det er jo ingen som kan dette lenger.

Jo, jeg kan! Derfor arrangerer jeg kurs i sorthvitt mørkerom – «old school». Det skjer i mitt eget mørkerom og hyggelige kurslokaler på Frysja kunstnersenter i Oslo over en helg 4. og 5. november. Antall deltagere er begrenset til maks fem for at alle skal få prøve seg og samtidig kunne se godt når jeg viser praktiske håndgrep i mørkerommet.

Og siden mørkerommet er, ja; mørkt, trenger vi pauser og god forpleining i form av velsmakende lunsjer (som er inkludert i kursavgiften). Det skader jo ikke med en trivelig ramme siden det er helg.

Fullstendige opplysninger her: https://www.kursfabrikken.no/%ef%bb%bfsorthvitt-morkerom-old%20school/

Workshop i print

I høst holder jeg blant annet workshop i printing, altså hvordan få best mulig print på papir – fortrinnsvis kunstpapir – fra et digitalt bilde. Min erfaring er at veldig mange sliter med dette og opplever at bildet på papiret ikke gjengir det du ser på skjermen riktig.

Kanskje blir bildet for lyst eller for mørkt, eller det får et fargestikk. Disse tingene løser vi ikke ved å dra i kurver i bildebehandlingsprogrammet og bruke masse papir, men ganske enkelt ved å fargekalibrere skjermen og bruke riktige fargeprofiler når vi «bestiller» en print fra datamaskinen.

Vel så viktig er valg av passende papir. Ikke for å skryte (eller jo, for å skryte): Dette er noe jeg kan – ikke alt – men veldig mye om. At jeg har brukt mye tid på å få skikk på print betyr ikke at teknikken er noe mål i seg selv, men det er verktøyet vi bruker for å få det resultatet vi ønsker. Litt som å lære skriveteknikker for å skrive bedre.

Det er altså viktig å få det tekniske på plass og jeg prøver å lære bort dette på en måte hvor vi favner det vesentligste, det som sikrer deg riktig utgang fra hoppkanten. Deretter ser vi på forskjellige papirkvaliteter, og det er et vell av blant annet kunstpapirer der ute. Noen har struktur, andre er helt slette. Noen er varmgule, noen er kritthvite – og mange ligger midt i mellom. Noe av det mest spennende med å printe selv er å finne riktig papir, til akkurat det bildet! Og så er det innmari kult å printe store bilder – når alt stemmer.

Jeg trives veldig godt med å lære bort noe jeg kan, til noen som ønsker å bli bedre. Særlig i mitt eget studio og hyggelige kurslokaler på Frysja kunstnersenter i Oslo, og med god forpleining i form av gode avbrekk og velsmakende lunsjer. Det skader jo ikke med en trivelig ramme rundt det å lære noe som fortoner seg vanskelig for mange.

Printkurset 1. og 2. november er tilnærmet fulltegnet, men det er i hvert fall en ledig plass igjen.

http://www.kursfabrikken.no/fine-art-masterclass-printing-workshop/

Dette «noe» – igjen

For litt siden skrev jeg om hvordan enkelte bilder – som ikke nødvendigvis er kunst – kan ha en underliggende estetisk eller taktil kvalitet som hever det til noe mer enn et vanlig og alminnelig bilde. Dette litt udefinerbare «noe», som kan gjøre bildet spesielt.

Mange leste og flere kommenterte denne posten på bloggen min og på Facebook. Noen stilte spørsmålet om det er så viktig om det er kunst eller ikke hvis bildet har denne udefinerbare kvaliteten av noe.

Svaret er nei, men ja. Jeg synes i hvert fall at det er viktig. Hvis jeg skal stille ut (jeg stiller bare ut bilder jeg regner som kunst), så vil jeg nødig gå i fella og vise noe som ikke er kunst.

Samtidig er det jo ikke noe i veien for å nyte pene og estetisk vakre bilder, uavhengig av om det regnes som kunst eller ikke. Noen av de bildene jeg husker godt fra min pure ungdom er Normanns postkort. Postkortene fanget det norske i et vakkert og kodifisert bildespråk. Med kodifisert mener jeg at postkortene var bygget rundt en velprøvd lest når det gjaldt komposisjon, fargebruk – og innhold. Men selv om bildespråket var forutsigbart (og har gitt opphav til den lett nedsettende betegnelsen postkortbilder), hadde mange av postkortene en nasjonalromantisk atmosfære som kunne være nesten ufattbar vakker. Det er kanskje ikke så langt sprang fra de beste postkortene til «Brudeferden i Hardanger»?

For at et bilde skal være kunst må det formidle noe substansielt. Det må ha kraft og mening. Det må formidle noe som relaterer seg til våre erfaringer som mennesker. Bildet må bringe oss til ny erkjennelse – eller til randen av ny erkjennelse.

En solnedgang er et dårlig utgangspunkt. Kan du tenke deg noe mer forslitt vakkert enn en solnedgang! Å fotografere en solnedgang i farger, og gjøre det til kunst, er en lang ball. Så det var vel like mye for å prøve ut mitt hjemmelagde pinholekamera for 126-film (også kalt Instamatic-film siden den ble brukt i Kodaks Instamatic-kameraer på 1960-tallet) at jeg satte det opp på en takterrasse på Santorini i Egeerhavet – og eksponerte noen bilder. Ikke for det, når man eksperimenterer litt på denne måten vet man jo aldri hva som kommer ut av det, nesten uansett hva motivet er. Men da filmen var fremkalt ble den bare liggende, til jeg en dag i et plutselig innfall fant ut at jeg ville skanne noen av negativene og se hva som «bodde» i bildene. Det første som slo meg var de litt kornete, uperfekte fargeovergangene i himmelen. Da jeg printet ut bildet på et kunstpapir med struktur i overflaten, så jeg at dette passet veldig fint til motivet. Og det var vel da jeg for alvor ble oppmerksom på den mørke åsryggen som ligger som en diagonal linje i forgrunnen. Da jeg lysnet sjøen litt og fikk fremhevet linja som markerer overgangen mellom det mørke fjellet og sjøen bak, ble det plutselig mer spenn i bildeflaten. Jeg midtstiller ofte hovedmotivet når jeg ønsker et harmonisk, nesten statisk, uttrykk. Sola er således midt i bildet, stikk i strid med alle regler om bildekomposisjon, men den diagonale linja fungerer som en motvekt og «løfter» bildet. Og plutselig var den der, denne følelsen av dette noe som gjør bildet til noe mer enn bare et vakkert bilde av en vakker solnedgang. Etter å ha hatt det hengende på veggen et års tid er jeg blitt enig med meg selv om at; ja, bildet har en stillfaren kraft, noe substansielt, noe som varer.

Og husk; det er så tynt, lyset. Dette kretser mitt hode stadig rundt. 

Dette «noe»

Noen bilder kan ha taktile, estetiske kvaliteter som påvirker hvordan vi «leser» bildet, og som hever vår opplevelse av det. Det kan være et spesielt lys, en atmosfære, en komposisjonsmessig detalj eller annet som løfter et ellers kanskje alminnelig bilde til noe spesielt, som kan være vanskelig å forklare, men som bidrar til at bildet lever – over tid. Kanskje er motivet litt for banalt, eller litt for estetisk komfortabelt, til at det er et kunstverk i seg selv, men som altså har dette litt udefinerbare «noe» i seg som gjør det spesielt allikevel.

Dette fenomenet – om jeg kan kalle det det – er nok ikke unikt for fotografiet (eller billedkunsten for den del). Vi kan oppleve det samme innenfor for eksempel musikk. Et musikkstykke kan, som vi alle vet, fremføres med en klang eller en fortolkningsmessig detalj som hever fremførelsen fra noe fint til noe helt spesielt. Når noen solister blir større og viktigere enn andre har det ofte med denne evnen til å «fargelegge» et ellers kjent musikkverk (som sikkert også kan fremføres dørgende kjedelig). Og forskjellige artister, alle med sitt særpreg, kan tolke andres tekster og melodier på helt nye måter. Programserien «Hver gang vi møtes» på TV2, hvor artister tolker hverandres sanger, har mange eksempler på hvordan en helt ny dimensjon oppstår. Og når det gjelder lyrikk; små språklige grep kan gjøre et dikt helt unikt, og gi det uante, nesten himmelstormende dimensjoner.

Det hender jeg opplever at et ganske alminnelig motiv, som en vakker solnedgang, kan få en slik ekstra dimensjon på grunn av ofte små, unseelige detaljer. Jeg griper meg i å bli nesten litt overveldet av det, fordi det er uventet og fordi virkningen holder seg over tid. Hvis det ikke bare er et blaff med en gang du ser bildet første gang må det altså, fremdeles i mine øyne, være en kvalitet i dette «ekstra», som tilfører noe – enten på det estetiske plan eller i beste fall; kunstnerisk verdi.

Noen slike bilder har fulgt meg i 50 år. Jeg blir aldri lei de, til tross for at motivene er hverdagslige inntil det banale. Og siden jeg har de på veggen, ser jeg på de hver dag, like fascinert av dette «noe» som jeg alltid har vært.

En gutt går på en gangvei under noen trær ut mot stranden. Han ser tilfeldigvis ut mot siden da broren hans, altså meg, trykker på utløseren på sitt Pentax Spotmatic speilreflekskamera. Den venstre foten er i steget, bildet er fotografert i akkurat riktig øyeblikk. Jeg hadde akkurat fylt 17 år og vi var på vei ut på Domkirkeodden på Hamar for å bade, en varm, fin sommerdag i 1970.

På denne tiden solgte jeg nå og da bilder til bruk i lokalavisa Hamar Stiftstidende. Jeg laget bildet i avisas mørkerom, som var utstyrt med et Leitz Focomat IIc forstørrelsesapparat. Avisa hadde ikke offset-trykk ennå, så det ble laget klisjéer for å kunne trykke bilder. Bildet måtte ha høy kontrast for å bli best mulig på trykk, så avisa var storforbruker av Agfa fotopapir, kontrastgradasjon «hard». Skyggene ble sorte, og mye av høylysene helt hvite.

Dette er etter alle solemerker feil for dette motivet. Allikevel fungerer det på en måte jeg vanskelig kan forklare. Jeg har prøvd å lage en ny forstørrelse, men får meg liksom ikke til å dra opp kontrasten så mye at detaljene i høylyset brenner ut. Ikke vil jeg lage det særlig stort heller, for det kler et lite format rundt ca 13 x 18 cm.  Så jeg vender tilbake til bildet jeg laget i 1970. Kanskje er det sommerlyset i kombinasjon med høy kontrast som gir en spesiell atmosfære. Vi ser at det er sommer, kjenner at det er varmt. Ingen ting haster. Jeg sier ikke at bildet er et kunstverk, men for meg har det en særpreget kvalitet, som – for alt jeg vet – jeg er alene om å oppleve. Men altså dette «noe».

Nok en vakker sommerdag, juni 1971. Tre personer på tur i fjellet har satt seg i solveggen for å nyte nistepakka. Det var ennå noen snøflekker igjen i fjellet og været var overskyet, men av og til tittet sola fram i korte øyeblikk. Det tette, lyse skylaget virket som en gedigen refleksskjerm og modellerte det direkte sollyset på en utrolig fin måte, som gir dette bildet en veldig harmonisk og fin atmosfære. Gråtonevalørene danser lett og lyst mot deg, med disse umiskjennelige, myke god-sjatteringene et bilde kunne ha i sorthvittfilmens dager – en dag da alt stemte. Heller ikke dette bildet er nødvendigvis et kunstverk, men det slipper aldri helt taket i meg heller. Dette merkelige, dette «noe».

Julekort 2022

I mange år har jeg valgt bilde til julekortet mitt blant bilder jeg har fotografert på film i løpet av året som har gått. Men nå har det seg slik at jeg de siste årene har fotografert veldig lite på film, så tilfanget av aktuelle bilder til årets julekort blir jo stadig mindre. Tradisjonen med at dette skal være laget på gamlemåten i mørkerom har jeg jo lyst til å holde fast ved så derfor ser jeg nå 50 år tilbake i tiden når jeg velger bilde.

Monsterkulda biter seg fast, heter det i dag hvis det er ti kuldegrader noen dager i strekk. Da jeg vokste opp på Hamar var det ofte 20 kuldegrader i dagevis både før og etter jul. Det skjer sjelden i våre dager.

Kuldegradene og frostrøyken over Mjøsa før den frøs til kunne gi et hustrig klima på Hamar i desember, men i 1972 hadde jeg bestemt meg for å fotografere julegatene i sentrum. Jeg rigget meg til en kveld med mitt Nikon speilreflekskamera og stativ og tok flere bilder med stadig kaldere fingre. Så kom jeg på at jeg skulle ta noen bilder på frihånd og lang eksponeringstid, hvor jeg beveget kameraet i fotograferingsøyeblikket slik at julelys og billys avtegnet seg som abstrakte streker på filmen – en effekt som kalles bevegelsesuskarphet.

Jeg merket vel ikke så mye til kulda så lenge jeg var ivrig opptatt med å fotografere. Da jeg var ferdig var det bare å få på seg polvottene igjen, i håp om at jeg ikke hadde forfrosset fingrene, og komme seg hjem og inn i varmen. Jeg har frosset meg til mange bilder opp gjennom årene. Akkurat dette bildet er nøyaktig 50 år gammelt nå i desember.

(Årets bilde er fotografert på Ilford FP4 film med et Nikon F speilreflekskamera med Nikkor 105 mm objektiv. Bildet er laget i mørkerom (bildene under) på Agfa barytt fotopapir i et opplag på 60 eksemplarer).

Åstedsundersøkelser vises i Kunstmuseet NordTrøndelag

I morgen, lørdag 5. november, åpner jeg utstillingen «Åstedsundersøkelser» i Namsos kunstforening/Kunstmuseet NordTrøndelag. Det vil si, det er ikke jeg som åpner, men Namsos tidligere sykehusdirektør Arne Flaat.

«Åstedsundersøkelser» er et kunstprosjekt med utgangspunkt i flyhavarier. Jeg har klinisk fotografert små vrakdeler fra havarerte fly, og sammenstilt disse bildene med rent registrerende bilder av åstedene. Altså en slags kunstnerisk og visuell havarirapport.

Da jeg var i Namsos i høst som årets Namdalen-stipendiat i regi av Namsos kunstforening, ble jeg spurt om å holde et foredrag i Namsos Rotary om mitt arbeid, og der viste jeg blant annet noen bilder fra prosjektet «Åstedsundersøkelser». Etterpå sa lederen for foreningen at det var en kar til stede som hun gjerne ville jeg skulle hilse på. Det var Arne Flaat. Jeg visste ikke at han var en de overlevende etter Widerøe-flyet som styrtet utenfor Namsos i 1993. Jeg hadde ikke en gang i minnet at det var en flyulykke ved Namsos for snart 30 år siden.

Jeg har såvidt jeg vet aldri møtt en overlevende fra en alvorlig flyulykke tidligere – og prosjektet «Åstedsundersøkelser» har også en etisk side, naturligvis. Jeg var derfor spent på hva Flaat mente om prosjektet, og ble litt lettet da han syntes det virket spennende. Og ikke bare det, han tilbød seg dagen etter å vise meg åstedet. Det er gjengrodd og tett skog der flyet først traff et tre før det forandret retning og deiset i bakken. Flaat visste akkurat hvor. Og han har tatt vare på de ødelagte brillene sine, samt en liten, forvridd metallbit fra flyskroget.

Andre vrakdeler fra andre havarier har jeg fått låne av Statens havarikommisjon, som har vært veldig behjelpelig underveis. Jeg har også fått fotografere på deres område på Kjeller og i hangaren hvor de plukker flyvrakene fra hverandre. Kommisjonen har godkjent alle bildene jeg har fotografert av «deres» gjenstander. Og ikke for det, det er ting jeg veldig gjerne skulle fotografert som jeg har fått nei til, av rent menneskelige hensyn. Så jeg føler meg rimelig trygg på at prosjektet som nå er ferdigstilt, og som består av totalt 17 bilder i stort format, også ivaretar de etiske aspektene.

Da jeg planla utstillingen i Kunstmuseet NordTrøndelag sammen med Namsos kunstforening var det vanskelig å finne noen lokalt med passende fotografisk og kunstnerisk kompetanse til å åpne utstillingen. Jeg foreslo derfor å tenke helt motsatt, og finne en helt vanlig betrakter med en helt annen kompetanse. Arne Flaat takket ja på strak arm.

Jeg vet han har jobbet med talen. Jeg regner med at han kommer til å være personlig (jeg har ikke lest den). Jeg gleder meg, og er både takknemlig – og nesten litt stolt – over at en overlevende skal åpne en utstilling med en tematikk jeg til tider har lurt på om er «innafor». Og tre av bildene handler om nettopp Arne Flaat.

Utstillingen er støttet av Norsk kulturråd og Bildende kunstneres hjelpefond.

SURVIVING PASSENGER ARNE FLAAT´S GLASSES. AIRCRAFT: DHC-6-300 TWIN OTTER, LN-BNM. CRASH SITE: N 69°29’20 E 011°42’30, NEAR BERG FARM, OVERHALLA COUNTY 19:16:48 HOURS OCT. 27, 1993.

PART OF FUSELAGE. AIRCRAFT: DHC-6-300 TWIN OTTER, LN-BNM. CRASH SITE: N 69°29’20 E 011°42’30, NEAR BERG FARM, OVERHALLA COUNTY 19:16:48 HOURS OCT. 27, 1993.

Retrospektiv monografi

Boka mi I Am Standing Here To See er kommet – et utvalg arbeider fra 1976 til 2018.

Boka er på 153 sider og inneholder nærmere 100 bilder. Professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, Øivind Storm Bjerke, har skrevet et veldig fint forord hvor han setter det jeg har holdt på med i 50 år inn i både en historisk og kunstfaglig sammenheng.

Storm Bjerke skriver blant annet: «Bildene dveler først og fremst ved hvordan verden trer frem i form av visuelle signaler, som bruker lyset som sin budbringer. Det lille han gir oss av ledetråder, forteller om et individuelt blikk på verden på samme tid som bildet åpner opp for å aktivere egne tanker, vekke følelser og trenge inn i et dypere symbolsk lag av innhold».

Boken er trykt på 180 grams kunstpapir i Riga og jeg er veldig fornøyd med kvaliteten. Jeg legger stor vekt på håndverksmessig kvalitet i arbeidene mine og det er viktig at dette gjenspeiles på trykk. Eller som Øivind Storm Bjerke sier: «Det er et materielt nærvær i Løbergs bilder, som gir dem en nøktern saklighet, som jeg oppfatter som bildenes fremste egenskap og kvalitet. Det er en form for saklighet som gir betrakteren mulighet til å arbeide med bildene uten å bli overdøvet av teatrale bildevirkninger, visuell støy som avleder oppmerksomheten, anekdotisk innhold og påtrengende fortelleriver, men tvert i mot oppfordrer til konsentrasjon og fordypelse.»

Boken er i format 237 x 285 mm og koster kr 398,00. Du kan bestille boken direkte hjem i postkassen ved å sende en mail til Fotografisk forlag (mail@mortenloberg.no). Porto kommer i tillegg. Du kan også kjøpe boken her:

Norli Universitetsgata (Oslo)
Tronsmo bokhandel (Oslo)
Norli Gravdahl (Hamar)
Preus museum (Horten)
Vestfossen kunstlaboratorium (Vestfossen)

ISBN: 9 788299 916462

Pris: 398,00

Separatutstilling Hamar kunstforening

I august og september har jeg separatutstilling i Hamar kunstforening.

Samtidig lanserer jeg min retrospektive monografi I AM STANDING HERE TO SEE – Morten M. Løberg / Arbeider 1976 – 2018.